En snuoperasjon for bærekraft- en nødvendig revolusjon?

Publisert den av Marion Holm

Kortsiktige valg fører ikke til bærekraft, og alt for ofte er de veivalg mange virksomheter tar kortsiktige, og kanskje lite forsvarlige å bygge videre på i lys av et bærekraftperspektiv. For bærekraftig utvikling er ikke et fastsatt mål, men en evigvarende prosess som på sikt kan føre med seg store forbedringer ikke bare for virksomheten, men også i form av en sunnere økonomi, et sunt miljø og et sosialt rettferdig samfunn.

Er norske virksomheter forberedt på fremtiden? Hvorfor er det så viktig at bedriftsledere tenker bærekraftig?

I dag er det 28 år siden Brundtlandskommisjonens sluttrapport Our common future kom, og begrepet bærekraftig utvikling ble lansert, og det er også slik i dag at et mindretall av verdens befolkning står for størstedelen av klimautslipp, ressursutnyttelse og forurensing, mens millioner av mennesker har store udekkede ressursbehov. Og en slik situasjon krever at vi tenker nytt om forholdet mellom samfunn og miljø. Dagfinn Høybråten blogget nylig at dersom vi ikke bremser den negative utviklingen verden er inne i, vil vi om 15 år ha behov for to planeter for å dekke vårt ressursbehov.

Nina Witoszek(forskningsleder v. UIO, senter for utvikling og miljø) utrykker i et intervju med tidsskriftet Samfunnsviteren(1-2015) at et problem er, at ideene og målet med å få alle til å tenke bærekraftig på et tidspunkt delvis ble utkonkurrert av svært lite bærekraftige markedstanker, og hun har rett i at bedriftsøkonomisk litteratur hyppig trekker frem samfunnsansvar som et strategisk virkemiddel. Men det kan også være slik at bedriftenes bidrag er avgjørende om vi skal løse problemene vi ser i dag, og at deres innsats av mange er undervurdert. Og det er heller ikke umulig at de samme virkemidlene som skapte problemene markedstenkningen medførte, kan brukes i arbeidet med å løse dem. For markedstanker handler ikke bare om konkurranse, men også om samhandling, samfunnsutvikling, sammenhenger, og endringer. Og markedsførere har påvirkningskraft, kunnskap og forståelse av forbrukeren og markedet- et helhetsperspektiv som gjør dem særdeles godt rustet til å utarbeide effektive strategier som fremmer bærekraft dersom bedriftene de jobber for er villige til å bevege seg fra et produktoptimaliseringsfokus til en hensynsfull og bærekraftig ressurseffektivitet.

Det vil alltid ligger elementer av friksjon mellom økonomiske og bærekraftige interesser(som synes å være den mest utfordrende konflikten i arbeidet med bærekraft), og kanskje må vi strekke oss, kanskje må vi inngå kompromisser, men det vil være verdt det, for det handler om vår felles fremtid, en fremtid der kommunikasjon er en absolutt forutsetning i arbeidet med å løse små og store problemer.

Image Credit: Helle M. Farnes

Reklame

Individets betydning for innovasjon

Publisert den av Marion Holm

Innovasjon Norge har igangsatt en nasjonal dugnad med ønske om å løfte norsk innovasjon, og på denne måten gjøre Norge bedre rustet i møte med de globale utfordringene vi står ovenfor. Et sårt tiltrengt initiativ som forhåpentligvis vil bidra til å utvikle en sterkere entreprenør- og innovasjonskultur både nasjonalt og regionalt. I følge Regional plan for verdiskaping og innovasjon (RPVI) står det særdeles dårlig til med verdiskapingen i mitt eget fylke, Vestfold, der den har vært lav og fallende de siste tyve årene (http://www.vestviken24.no/Samler_hele_Vestfold-5-36-46390.html). Det synes altså å finnes en gjennomgående, grunnleggende utfordring i å skape omstillingsdyktige organisasjoner til tross for at vi har en omstillingsvennlig økonomi.

Fremtidsrettede ledere, fremtidsrettede løsninger

Innovasjon er et lederansvar som krever handlekraftige, fremtidsrettede ledere- og et veiskille er nødvendig om vi skal evne å snu oss raskt. Vi tenger å la oss anføre og inspirere- og kan ikke lenger nøye oss med retningslinjer og lovnader som for mange bedriftsledere synes å virke som ulne honnørord som delvis fryktes, kanskje fordi konseptet innovasjon forbindes med destruksjon av det bedriften allerede har skapt? For å komme videre må kynismen vike, vi må våge å være autentiske, sårbare og ikke mist; ha en genuin lidenskap for det man driver med. Formelle strukturer og kulturer både hindrer kreativitet(som er en absolutt forutsetning for nyskapning), og medfører at man ekskluderer den type mennesker som kanskje vil være aller best egnet for innovasjon. For annerledestenkende mennesker er avgjørende for innovasjon, men ekskluderes ofte nettopp fordi de er annerledes. Vi trenger ledere som ser verdien av å tenke nytt, også når det gjelder rekruttering, for mange kreative mennesker vil trolig ikke kunne identifisere seg med stilen og tonen mange stillingsannonser kommuniserer, samtidig som bedriften på sin side lite trolig ville våge å satse på de annerledestenkende ”rebellene” som potensielt kunne blitt helt essensielle endringsagenter i jakten på fremtidsrettede løsninger(dersom de kunne trivdes i rollen som ansatt).

 

Den opprinnelige idéen- og mennesket bak

I sin kronikk ”Individets renessanse” (DN 17.10.11), retter BI professor Tom Colbjørnsen søkelyset mot individets betydning for innovasjon. Han trekker frem Apple-gründer Steve Jobs som eksempel og viser videre til en studie(referert i tidsskriftet Magma), som konkluderer med at fire mennesker som jobbet individuelt skapte tre ganger så mange ideer som de fire som jobbet i team. Nå er det jo slik at ideer ikke er innovasjoner før de omsettes i markedet, og man kan umulig tenke seg at et menneske kan utføre en innovasjonsprosess alene, men den opprinnelige ideen- og mennesket bak bør ikke undervurderes, for ideer kan være mektige og bære i seg kraften til å løse utfordringene vi står ovenfor, og mennesket bak kan ha erfaringer som har medført en dyptgripende forståelse som igjen har ledet til nettopp denne ideen- eller kanskje har vedkommende en intuitiv evne til å se de gode kombinasjonene. ”Nyskapning stammer fra uutgrunnelige ting som kreativitet, intuisjon og iherdighet” skriver Stein Bjørnstad, førsteamanuensis ved Handelshøyskolen BI i 2005, en setning som delvis utfordrer logikkens lover. For selv om vi alltid vil søke klarhet fremfor det uhåndgripelige, kan det være at man må utvide dette tankesettet for å virkelig forstå hva som skaper innovasjon. Og det er jo slik at de mest kreative innovasjonene gjennom tidene har kommet fra mennesker som har vært i stand til å koble ulike områder sammen. Fra Leonardo da Vinci koblet kunst og ingeniørvitenskap til Steve Jobs(som mente intuisjon kunne være sterkere enn intellektet) koblet design og teknologi, har vi sett ulike eksempler på innovasjoner som har oppstått et sted i en spennende symbiose fordi vidsynte mennesker fant magi i disse skjæringspunktene.

Utfordringer ved innovasjon som kollektiv prestasjon

Kollektive innovasjonsprosesser(som medarbeiderdrevet innovasjon) er svært verdifulle, men det forutsetter at individene som deltar i prosessen har en forståelse av innovasjonskonseptet-og hvorfor prosessen er viktig, for en utfordring i arbeidet med innovasjon, er at det for mange kan være vanskelig å få grep om både konseptet og hvor man skal(da et bevegelig mål kan være vanskelig å følge)- og hvilken motivasjon vil man da ha for å delta? Christine Koht trekker frem et godt eksempel på denne utfordringen i sin artikkel ”Den store innovasjonsdugnaden” (http://www.aftenposten.no/amagasinet/Den-store-innovasjonsdugnaden-7931563.html). Og som innovatør, entreprenør og invostor Anthony Michael Fadell har sagt det; ”It´s easy to solve a problem that everyone sees, but it`s hard to solve a problem that almost no one sees.”

                                                                        ***

Så hvordan kan vi unngå at egnede individer blir stoppet av tunge prosesser, og samtidig løfte og engasjere alle de som er involvert i innovasjonsprosesser- og slik styrke og utvikle etablerte bedrifters innovasjonsevne?

Med bakgrunn i det foregående ressonementet vil jeg foreslå å rette blikket mot gründerne også i denne sammenhengen. Gründere er idérike mennesker som driver endring, som er villige til å ofre mye for å realisere sine drømmer. For å lykkes som gründer kreves det utholdenhet, karisma, lederskap og en rekke andre innovasjonsfremmende egenskaper. De er ikke redde for å bevege seg i ukjent terreng og opererer i møtet mellom mennesker, kunnskap, organisasjon- og ikke sjelden kommer de ut av stormer sterkere enn de var før.

I dag er det slik at gründere som har behov for kunnskap om å drive egen virksomhet kan få hjelp via mentorordninger. Kanskje kan det opprettes en mer balansert form for samhandling om man også retter fokuset mot ressursene gründerne selv besitter. Vi må søke å mer inngående forstå de entreprenørielle egenskapene, og om disse kan være et virkemiddel i arbeidet med å skape omstillingsdyktige organisasjoner. Kanskje kan vi snu mentorkonseptet opp ned og samle (prekvalifiserte)gründerressurser i en kompetansebase og gi disse individene spillerom og incentiver for å delta i etablerte bedrifters innovasjonsprosesser, for innovasjon handler om nye sammensetninger samtidig som det ligger i gründerens natur å søke suksess- og som det uttrykkes på Innovasjon Norges nettsider ”Nye ideer og initiativ oppstår i organisasjoner der ildsjeler og innovatører gis spillerom.” Det vil ikke være risikofritt, men å lykkes med innovasjon forutsetter aksept for risiko.

Verden forandrer seg, og det ligger en trygghet i ledere som svarer med handling. Jeg tror på Anita Krohn Traaseth, administrerende direktør i Innovasjon Norge når hun sier:

”Vi skal tro på de som de aller fleste ler av, fordi de tror de kan endre verden med sine ideer, løsninger og produkter.” (http://tinteguri.com/2014/10/19/snikoptimisme-advarsel-teksten-kan-inneholde-positiv-fakta-og-fremtidstro/)

Når kriser blir en skapende kraft

Publisert den av Marion Holm

Ofte er det en kombinasjon av ulike, men fruktbare omstendigheter som bringer de gode ideene frem. Dette blogginnlegget handler imidlertid ikke om ideelle vekstforhold, men skisserer hvordan utfordrende omstendigheter kan drive frem det helt ekstraordinære.

Det blir sagt at Walt Disney var et geni til å utnytte andres geni. Han fikk folk til å prestere, samtidig som han selv så de beste løsningene. Det hører til sjeldenhetene, men som en blind får skjerpede sanser, har kanskje Disneys tøffe oppvekst gitt ham en drivkraft utenom det vanlige? Selv formulerte han det slik:

”All the adversity I’ve had in my life, all my troubles and obstacles, have strengthened me… You may not realize it when it happens, but a kick in the teeth may be the best thing in the world for you.”

Disneys far var en hard mann som ofte feilet med sine prosjekter. Han tvang barna til å arbeide morgen som kveld, og da Walt var ti år gammel, tok barndommen slutt. Gjennom hele sitt voksne liv idealiserte han barndomsparadiset han aldri fikk på bondegården i Missouri. Han gjenskapte og nyskapte alt han selv hadde ønsket seg som barn gjennom filmer og fornøyelsesparker der han kunne føle seg elsket.

Det er en facinerende, men ikke enestående historie- og jeg finner det nærliggende å trekke en parallell til logikken jeg avdekket da jeg studerte verdi-sentrerte entreprenører(values-centered entrepreneurs) og deres selskaper. Funnene peker nemlig mot at disse individenes dramatiske erfaringer påvirker deres senere virke- noe som igjen leder til unike og mer bærekraftige bedrifter. Disse entreprenørene synes å ha en drivkraft som er sprunget ut av deres egne erfaringer, og en evne til å se muligheter i det umulige- og samtidig aktivt gjøre noe med situasjonen dersom omgivelsene tillater det. Studien etablerer begrepet entreprenørskapsdrivere, som jeg hevder er en fundamental kraft i den tidlige fasen av entreprenøriell aktivitet. Felles for entreprenørskapsdrivere er at de etterlater seg så sterke inntrykk at de blir retningsgivende for entreprenørskapet, slik oppveksten ble for Walt Disney.

I tiden som følger vil vi trolig trenge mye av det ekstraordinære, og det er bekymringsfullt at vi i Norge mangler en kultur for innovasjon og nyskapning. At lav risikovillighet og regler hemmer mulighetene til nytenkning. Kan vi tillate oss å la det fortsette slik? Har vi råd til å la være å utforske det som er nytt, satse på de virkelige pionerene som finnes der ute- i evig kamp mot de store selskapene som forvalter mer enn de innoverer?

For hvor kommer egentlig de unike ideene fra? Kanskje oppstår de i det umulige? Kanskje ligger mulighetene der man ikke våger lete?

Kilde: Scollon(2014), Walt Disney, Drawn from Imagination, Disney Press.

Til det beste for litteraturen?

Publisert den av Marion Holm

Er det som er bra for forleggerne og bokhandlerne, til det beste for litteraturen?

images-1

Bokbransjen er nådeløs i møte med bransjens utfordringer, på bekostning av ny, norsk litteraturproduksjon.

Ingvar Ambjørnsen, en av våre fremste samtidsforfattere, har bidratt betydelig til innovativ, norsk litteraturproduksjon. Med den utviklingen vi ser i bransjen i dag, er det ikke sikkert ny og annerledes litteratur vil se dagens lys i fremtiden, rett og slett fordi bransjen nesten utelukkende satser på de etablerte bestselgerforfatterne.

Nylig takket Ambjørnsen for seg som bokanmelder i VG. Bakgrunnen er en kraftig reduksjon i bokanmeldelser i VG, Ambjørnsen kaller det en bokmassaker og beskriver problemstillingen slik: Meldingen om bokmassakren i VG er et signal til alle Norges avisredaksjoner om at landets største løssalgsavis nå vurderer anmeldelser av bøker som uviktig. Som en gammeldags aktivitet som man ikke lenger ønsker å drive med. (http://www.forlagsliv.no/ingvarambjornsen/).

Stian Bromarks innlegg i Dagsavisen går nærmere inn på problemstillinger knyttet til bokbransjens utfordringer og hvordan de møtes. (http://nyemeninger.no/alle_meninger/cat1000/subcat1026/thread307440/).

Bromark trekker frem de sentrale(og katastrofale) følgene av hvordan en presset, norsk bokbransje er mer avhengig av bestselgerne enn noen gang. At dette resulterer i at avisene ikke ønsker å skriver om debutanter, at bokhandlerne ikke ønsker å ta inn debutanter, og at forlagene ikke tør satse på annet enn de etablerte, bestselgende forfatterne. Fokuserer vi ikke på bestselgere, er vi døde, sier administrerende direktør John Thomasgaard i Norli.

Men er det virkelig slik at forlagene skaper noe ingen er villige til å betale for? At bokhandlere «pusher» kjente forfattere fordi de må?

Forlagenes risiko ved å utgi bøker som ikke selger er lav om de ikke bruker store ressurser på markedsføring, og i prinsippet kan de kjøpe seg en bestselger. De kan kjøpe synlighet, reklame og plass i butikk. Og kanskje er det slik at hvilke bøker som blir bestselgere er forhåndsbestemt av bransjen? På bekostning av ukjente forfattere man ikke våger å satse på(som selv har tatt en enorm risiko ved å bruke måneder og år på å skrive en bok).

Kritikken har haglet mot maktstrukturene i den norske bokbransjen. Det er kanskje ikke så rart, da disse strukturene fører til at norske forfattere og lesere blir maktesløse observatører til en bransje som systematisk satser stadig mer ensrettet.

Bokbransjen består riktignok av private aktører som er nødt til å tenke bedriftsøkonomisk, men kan vi tillate at dette skjer på bekostning av ny norsk litteraturproduksjon? For hvem kan skape noe nytt og spennende som Ambjørnsen gjorde med ”Hvite niggere” i 1986, hvem kan utfordre det etablerte, om nye forfattere aldri når markedet?

Forfattere er modige menneskene som ofrer mye for å skape magiske øyeblikk for andre. De tilbringer endeløse timer foran skjermer uten å vite om det de skriver blir antatt, uten å vite om de vil tjene noe som helst. Å skrive en bok er en kraftprestasjon, og man kan spørre seg hvorfor særlig debutanter tør å ta denne risikoen i dag. Svaret er nok enklere enn vi tror. De er kunstnere som følger drømmen sin, som skaper litterære universer de ønsker å dele med andre. Så la oss gi dem sjansen til å gjøre nettopp det, vi kan ikke la litteraturens fremtid alene styres av hva som er mest lønnsomt for forleggere og bokhandlere!

Vår tids viktigste endringsledere?

Publisert den av Marion Holm

stormberger-oms_550x550

Organisasjoner er viktige utviklingsaktører. Mens ideelle organisasjoner jobber for å skape en bedre verden, jobber kommersielle organisasjoner med å øke avkastningen til aksjonærene. Det finnes igjen andre som befinner seg et sted midt i mellom, de maksimerer bedriftens profitt, for så å gi bort deler av overskuddet til ideelle formål. En sympatisk, men kanskje ikke ideell løsning om man virkelig ønsker å bygge en bærekraftig samfunnsansvarlig virksomhet. Om vi skal bevege samfunnet i riktig retning, er vi avhengig av at også tradisjonelle bedrifter bidrar til en positiv samfunnsutvikling. For å få til dette må vi tenke globalt, men aldri glemme å handle lokalt.

Giverprogrammene som fokuserer på de store internasjonale katastrofene treffer noe dypt menneskelig i oss, og har gjort mye godt arbeid på verdensbasis. Andelen ekstremt fattige har blitt halvert de siste 20 årene, tidligere miljøvernminister og utviklingsminister Erik Solheim kommer med utsagn som For første gang i verdenshistorien er det mulig å avskaffe ekstrem fattigdom, og jeg tror vi kommer til å klare det. Dette er strålende nyheter, og vi må fortsette å støtte arbeidet, men vi må ikke stoppe der, for da kan vi komme i fare for å glemme vårt eget nabolag. For vi, verdens heldigste generasjon i verdens beste land, har skyer hengende over oss som er mørkere enn de var før.

For i tiden enkelte av verdenssamfunnets problemområder har blitt bedre, viser nyere forskning at bare tre av ti norske barnevernsbarn klarer seg bra som voksne, utredninger med overskrifter som «psykiatrien tar livet at sine pasienter» sjokkerer lesere over hele landet, og ikke minst har det vært en betydelig økende andel fattige barnefamilier i Norge. Det viser seg at stadig flere familier sakker akterut i et av verdens rikeste land. Uansett hva årsaken til problemene må være, kan mange hjelpes gjennom et næringsliv som bryr seg og tar tak i de lokale problemområdene som faller utenfor de frivillige organisasjonenes satsningsområder og hjelpeinstansenes ansvarsområder.  

I Norge går Stormberg foran som et glitrende eksempel på lokalt samfunnsansvar i praksis. Siden starten i 1998 hatt Stormberg hatt som policy om at 25 prosent av medarbeiderne skal være rekruttert blant mennesker som har hatt problemer med å komme ut i arbeidslivet. Jeg kan lese på Stormbergs blogg at det i dag derfor er mange av deres 272 medarbeidere som er tidligere straffedømte, tidligere rusmisbrukere eller mennesker med fysiske eller psykiske helseplager. Jeg er tilhenger av det som fungerer, og Stormbergs løsning synes å fungere utmerket. Som Stormbergs gründer Steinar J. Olsen selv sier på sin blogg “Jeg har ofte undret meg over hvorfor ikke flere ledere har satset på et vinnerkort som så åpenbart gir gode resultater. Det er sikkert mange årsaker, men fordommer er antagelig den viktigste årsaken. Mange tror sikkert at de får ustabile medarbeidere som er mye borte hvis de rekrutterer mennesker som har hull i CV `en sin. Det er ikke min erfaring.”

En sosialt ansvarlig forretningsmodell vil avhenge av en leder som Olsen, en som har et genuint og sterkt ønske om å endre noe til det bedre, en leder som ser forbi staffasje, som jo mange samfunnsrettede tiltak kan sies å være. 

Jeg håper bedriftsledere vil applaudere og lære av de allerede samfunnsansvarlige deltakerne slik at de øker i antall. Slik at vår tids kanskje viktigste endringsledere kan overføre sin kunnskap om å skape helhetlige organisasjoner basert på forståelse, preget av samhold og omtanke. Jeg håper mange næringslivsledere ble inspirert da Statsminister Erna Solberg i sin nyttårstale løftet frem Stormberg som et eksempel til etterfølgelse når det gjaldt inkludering i arbeidslivet.

For det kan være at disse frontlinjekjemperne trenger, og ikke minst fortjener anerkjennelse slik at de våger å søke stedene der de virkelig kan gjøre en forskjell, der de kan gi liv til det som har livets rett av andre årsaker enn ren lønnsomhet. Og det kan være slik at vår tids viktigste endringsprosesser skjer i skjæringspunktet mellom organisasjon og samfunn. At vår tids viktigste endringsledere er de som gjør gode gjerninger som gagner samfunnet som helhet mer enn dem selv.

Hva kan vi lære av Dalai Lama?

Publisert den av Marion Holm

Image

For å forstå verden, må vi forstå mer en politikk og økonomi, vi må forstå religion og essensen i begrepet. Ikke omdefinere, kritisere eller utdefinere det. Dalai Lama beskriver det slik “The essence of any religion is good heart” Det forbigående oppstusset rundt Dalai Lama og hans norgesbesøk bar dessverre preg av politisk kverulering der formålet med besøket og mannens natur ble underordnet.

Jeg ønsker ikke å kaste meg inn i den politiske debatten omkring den tidligere fredsprisvinnerens norgesbesøk, jeg ønsker å kommentere en mer dyptliggende faktor mange synes å unngå. Nemlig nødvendigheten av å forstå religionens og åndelighetens betydning i verdenssamfunnet. De som mener Dalai Lama ikke har noe å tilby den moderne verden har i likhet med media liten forståelse av hva religion og åndelighet er. Dette er problematisk og bidrar til at åndelige aktører ofte fremstår som klovner i media.

Norge er nødt til å være sitt ansvar bevisst om man ønsker en rolle som internasjonal aktør og endringsagent. Dette innebærer åpenhet og dialog- og vi må ikke glemme at dialog er så mye mer enn intellektuell meningsutveksling, men også samtaler mellom oppriktige mennesker med ulike ståsted og mål. Dalai Lamas har selv utrykket dialogmodellens avgjørende rolle i verdensbildet, og fremhevet ikke bare den akademiske, men også den religiøse dialogens viktighet om man vil bevege verden i riktig retning.  

Vi er nødt til å forstå religionen og spiritualitetens natur og betydning i verdenssamfunnet. I dag bevitnet jeg selv denne sentrale spirituelle aktøren og mange av hans tilhengere. Hans spiritualitet synes å være noe helt annet enn religiøs tåkeprat, det synes som en naturlig del av mannen selv. Mange kaller ham en enkel munk, mange håner hans åndelighet. Dalai Lama fremstår for meg som en formidler av et budskap om universell ansvarlighet og humanistisk åndelighet der politikk blir mindre viktig enn budskapet om medmenneskelighet.

Vi har mye å lære av denne åndelige lederen og østlige kulturer i dette landet der så mange lider under sinnstilstander preget av angst, depresjoner og stress. Det er derfor problematisk at mange alene assosierer åndelighet med engler og oversanselige vesener, at man ser utøvere av spirituell virksomhet som enkle. Da Dalai Lama kom til Norge for to dager siden kunne jeg gjennom skjermen se en ung norsk kvinne strigråte da han tok hånden hennes og så henne i øynene. Vg-tvs reporter var selv rørt da han fortalte at han hadde fått et klapp på kinnet av den åndelige lederen, og at det var en helt spesiell opplevelse. Slike historier finnes det mange av. «Venskap på tvers av religionar!” Skrev Krfs Hareide på facebook og la ut et bilde av Dalai Lama som holdt ham i hånden.

I den utstrekning Dalai Lama er et jordnært og varmt menneske kan han kalles enkel. Ser man nøyere etter, legger man merke til hvordan hans vesen berører andre, at han er en sammensatt, kvikk og intelligent mann som bruker den unike kombinasjonen av egenskaper til å på fredfullt vis kommunisere et budskap om universell ansvarlighet mer enn noe annet.

For verdens fremtid trengs det sårt nye strategier om vi vil samarbeide og lykkes. Er det ikke en slik strategi han viser oss? Om vi ser forbi det det politiske og det økonomiske, kan vi ikke da se hva denne mannen fra Tibet viser oss, kan vi ikke skimte konturene av en multidimensjonell dialogmodell basert på åpenhet, respekt og gjensidig forståelse på tvers av religion og kultur?

Madiba magic

Publisert den av Marion Holm

Image

Verden ble et fattigere sted da Nelson Mandela fredfullt forlot oss 5.desember 2013.

Andre kan skrive bedre enn meg om Nelson Mandela, hans liv, påvirkningskraft og om hvordan han forandret verden. Allikevel vil jeg skrive noen ord om mannen som viste oss at alt er mulig, at man kan stå opp mot tilsynetatende uoverstigelige krefter, gjøre hindringer om til muligheter- og bruke erfaringene som ligger i det som en gang var vondt til å gjøre en forskjell.

Jeg leste en gang at Mandela var av kongeslekt. Han var av folkegruppen Thembu, som ofte assosieres med Xhosafolket ettersom de snakker samme språk og er nabofolk. Mandelas Xhosa-navn, Rolihlahla, betyr «å bryte en gren på et tre». I overført betydning betyr det å utfordre makten. Han mente selv at navnet ikke har vært bestemmende for hvordan han selv ble, men venner og familie relaterer mye av hans gjerninger til Mandelas Xhosanavn.

 Nelson Mandela studerte i sin tid Ghandis ikke vold- metoder, og lot seg inspirere av den åndelige lederen. Mandela ledet i likhet med Ghandi sitt land til uavhengighet gjennom ikke-voldelige midler, og var til stor inspirasjon for menneskene rundt seg. Nelson Mandelas tilstedeværelse har blitt beskrevet som Madiba magic, med dette menes gaven som fikk mennesker til å blomstre.

Mange vil si han var nyere tids største leder, både på grunn av hvem han var- og hva han gjorde- til tross for hva han gjennomgikk. For Nelson Mandela bar ikke nag til noen, selv etter å ha tilbragt 27 år i fangenskap. Han forklarte selv hvordan dette var mulig  “It was during those long and lonely years that my hunger for the freedom of my own people became a hunger for the freedom of all people, white and black”

Mandela vil alltid ha en unik plass i vår bevissthet og man kan si om han som Einstein sa om Gandhi: «Kommende generasjoner vil ikke tro at en sånn mann – av kjøtt og blod – har vandret på vår jord.» Mandelas storhet lå i nettopp at han var en mann av kjøtt og blod som gjorde store, store ting. Han lærte oss at alt er mulig. Hans navn vil stå som et symbol for håp for oss og generasjonene som kommer.

Mandela selv hadde et håp for verden. Håpet om en ny type ledere. Ledere som gjennom en klar forståelse av sine roller i samfunnet utøvde ledelse til det beste for alle. The Leadership Institute bidrar til å utruste unge mennesker til å bli endringsagenter og talsmenn for et demokratisk samfunn som samtidig er inspirert av historien om Nelson Mandela.

For som han sa det selv “Education is the most powerful weapon which you can use to change the world”.

 http://www.nelsonmandelamuseum.org.za/programmes-education/leadership-institute

De som beveger verden

Publisert den av Marion Holm

Hands touching a globe
Verden i dag er i konstant endring. Aldri før har gode endringsledere vært mer verdifulle, aldri før har behovet for innovasjon vært større. Selv om Norge utmerker seg på mange områder, vil nyetableringer være avgjørende for videre vekst og utvikling.

Det henger tunge skyer over verdensøkonomien. I Norge er vi mer avhengig av internasjonal handel enn mange andre land, og våre interesser i en stadig mer globalisert verden må ivaretas. I Dagens Næringsliv leser jeg at Norge opplever den høyeste arbeidsledigheten siden desember 2005 og at mektige aktører begynner å vakle. Det finnes dog alltid et lys i mørket. Entreprenører har i alle tider sprunget ut av kriser og beveger verden ved å finne nye og bedre løsninger. Ofte vil store bedrifter være redde for å investere i utrygge tider, mens en liten gründer kanskje vil satse. Kanskje er det nettopp entreprenørene som kan skape arbeidsplasser når man trenger dem mest?

Store innovative selskaper er ofte ikke selv innovatører- for også her kommer entreprenørene til nytte. Med fokus på forretningsmodellering setter bedriftene innovasjoner og idéer i system, og på denne måten lykkes. Fem av de mest vellykkede bedriftene i Danmark, blant annet Jysk og Lego, er videreutviklinger av idéer andre opprinnelig har hatt, og ofte er disse entreprenører og innovatører. Skiller deres personlighet seg fra andres, eller kan hvem som helst lære entreprenørskap?

Rapporter om gründervirksomhet i Norge peker mot at nordmenn ofte foretrekker å være ansatt fremfor å starte sin egen bedrift. Høye lønninger og lav arbeidsledighet kan være en del av årsaksforklaringen. Norge har aldri vært en nasjon med sterk gründerkultur. Vi ligger lavt i forhold til andre nordiske land både hva angår oppstart og vekst, selv på tross av lave byrder og gode finansieringsordninger. De siste årene har stadig flere tiltak rettet mot nyskaping sett dagens lys. Gründerskolen er et prisvinnende studieprogram med hensikt å fremme innovasjon og forretningsutvikling. Ungt Entreprenørskap vil stimulere skaperglede i skolen og være et dynamisk møtepunkt mellom skole og næringsliv. Man kan ta både bachelor- og mastergrad i entreprenørskap og innovasjon. Det ligger med andre ord til rette for at man vil se mer nyskaping i Norge fremover.

På den annen side vil mange hevde at entreprenørskap ikke kan læres. At en viss personlighetstype knyttes til entreprenørene, og at dette er avgjørende i forhold til om de vil lykkes. Som eksempel vil jeg nevne Virgin-gründer Richard Branson som hevder han til tider går imot bransjeekspertenes råd og heller følger sine instinkter.

En annen, kanskje bedre tilnærming er å se på hvilke faktorer som motiverer entreprenøren. Uansett årsak vil avgjørelsen være personlig. Evnen til å tenke nytt og se muligheter er noe man ofte finner hos en gründer, men den avgjørende faktoren, er kanskje hans evne til å handle. For kanskje er det slik at ingen gode finansieringsordninger, reguleringer eller rammebetingelser vil være sterke nok til å påvirke i særlig grad. Kanskje er helt personlige faktorer avgjørende. At en sann gründer vil finne en vei uansett? Mange vil imidlertid hevde at motivasjon og drivkraft alene ikke er nok. Graden av kunnskap og innsikt i dagens konkurranseutsatte markeder vil kanskje være det som skiller de som lykkes fra de som ikke gjør det.

Det er med andre ord viktig at det legges til rette for mennesker som ønsker å skape og utvikle både egne og andres bedrifter. For å kunne fornye sin konkurransekraft i stadig mer utsatte markeder trenger næringslivet innovatørene og entreprenørene. I tidligere tider var det i hovedsak kriser som fremmet nyskaping, men i 2013 er innovasjon nødvendig for å overleve. Innsatsen som blir lagt i å fremme innovasjon vil kanskje være avgjørende for hvordan vi vil komme til å lykkes. Det finnes ingen forskning som har klart å finne sammenheng mellom personlighet og suksess som entreprenør. Det kan bety at tiltak som motiverer og inspirerer vil kunne føre til en sterkere gründerkultur i Norge. Det er derfor viktig å rette fokus mot hvordan man på best mulig måte kan dra nytte av alle de gode ideene den oppvoksende generasjonen vil tilby oss.

Alt som er skapt startet med en ide, og menneskene som klarte å gjennomføre den. Kanskje det er nettopp hvordan vi utnytter idéene som vil gi oss en bærekraftig utvikling og en sterk posisjon i det globale markedet nå og i fremtiden.

Sosiale medier som politisk verktøy

Publisert den av Marion Holm

Etter tragedien på Utøya sommeren 2011 spådde man rekordhøy valgdeltakelse. Allikevel var det kun 62,5 prosent av de stemmeberettigede som avga sin stemme det samme året. Dette leder meg direkte til innleggets problemstilling: Hvordan kan man få demokratiet til å fungere bedre, skape engasjement og valgdeltakelse ved hjelp av sosiale medier?

Det er ikke et enkelt spørsmål å besvare da man ikke vet hvorfor mange unnlater å engasjere seg. I alle fall ikke nok til å stemme. Det kan handle om lokalpolitiske forhold, private eller kanskje manglende kunnskap i deler av befolkningen.

I forhold til sistnevnte utfordring, kan kanskje sosiale medier egne seg svært godt. Ny informasjons- og kommunikasjonsteknologi kan brukes til spre et budskap, samle mennesker, informere, engasjere og kanskje til og med sanke stemmer om man opptrer hensiktsmessig og velger riktig kommunikasjonskanal i forhold til målgruppen man ønsker å nå. Dette er en del av det hurtig fremvoksende e-demokratiet som viser til bruken av ny informasjons- og kommunikasjonsteknologi for å styrke det politiske demokratiet. Idealet er at nye medier kan øke folkets deltagelse i demokratisk kommunikasjon. (http://www.forskning.no/artikler/2010/mai/250094)

Hva handler valgkampen egentlig om og hvordan kan den vinnes? Som markedsfører vil jeg jo si at ren markedsstrategisk planlegging vil fungere like godt i valgkampen som ved salg av et produkt eller en tjeneste. Hva gjør konkurrentene? Hvordan kan vi skape entusiasme og konkurransefortrinn?  Hvordan kan vi posisjonere oss? Hva er velgerne egentlig opptatt av?

I tradisjonelle medier påvirkes man av informasjonen som fremgår gjennom tv-sendinger og via trykt valgkampmateriell, men selv er man passiv mottaker. Gjennom sosiale medier påvirkes man av selvvalgte organisasjoner, grupper, partier, venner og familie- man deler kunnskap og dialoger- Toveiskommunikasjonen som her oppstår skaper kanskje et sterkere engasjement enn om man er passiv mottaker?

Landet vårt, fylkene og ikke minst kommunene blir stadig mer virtuelle. Dette påvirker politisk-demokratiske arenaer, arbeidsplasser og lokalsamfunn på en måte vi for få år siden ikke kunne forestille oss. Nå er det opp til hver og en av oss å finne ut av hvordan vi kan nyttiggjøre oss av disse brobyggende verktøyene som nå er tilgjengelige for oss alle.

De ti kommunene med dårligst fremmøte i 2011:

Lebesby, Finnmark, 53,2 prosent

Moskenes, Nordland, 53,6 prosent

Nærøy, Nord-Trøndelag, 55,4 prosent

Hammerfest, Finnmark, 55,4 prosent

Sarpsborg, Østfold, 55,9 prosent

Kongsvinger, Hedmark, 56,1 prosent

Sel, Oppland, 56,3 prosent

Åsnes, Hedmark, 56,6 prosent

Grue, Hedmark, 56,8 prosent

Ålesund, Møre og Romsdal, 57,0 prosent

De tre kommunene med best fremmøte:

Fedje, Hordaland, 86,4 prosent

Røyrvik, Nord-Trøndelag, 81,3 prosent

Kvitsøy, Rogaland, 80.7 prosent

(Kilde: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/valg-2011/artikkel.php?artid=10098839)

Image

(http://www.tns-gallup.no/?did=9088157)

Statistikk viser at bruk av sosiale medier ved forrige stortingsvalg hadde relativt liten betyding for valget. Tror du det vil se annerledes ut i 2013?

Sosiale medier og identitetsdannelse

Publisert den av Marion Holm

Vi har alle mange roller avhengig av hvor vi er og hvem vi er sammen med. Vi er medarbeidere, ledere, barn, foreldre, søsken, kjærester, politikere, samarbeidspartnere og så mye, mye mer. I sosiale medier kombineres alle rollene, man er en person med ulike roller avhengig av hvem mottakeren er. Ressurser synliggjøres og den uformelle, spontane kommunikasjonen foregår på godt og vondt.

Jeg tror man som privatperson alltid vil assosieres med sitt yrke- og at det i utgangspunktet er positivt. Utfordringene oppstår ofte andre veien- når en medarbeider kommer med kontroversielle ytringer, skaper rom for misforståelser eller opptrer illojalt ovenfor sin arbeidsgiver i sosiale medier.

Mange bedrifter vet at skillet mellom privatrollen og profesjonsrollen i sosiale medier kan utnyttes. Organisasjoner trenger personlige representanter og å tilføre et ansikt og dermed personifisere bedriften/merket er noe mange gjør. Man ser også at bedrifter som opptrer i sosiale medier ofte personifiserer tjenester på godt og vond.

En økende trend i arbeidslivet er at mange bedrifter identifiserer nye medarbeidere gjennom nettverk og sosiale medier.

Image

Men man bør sette en grense for hvor langt inn i den private sfære man skal gå, selv om grensene mellom jobb og privatliv stadig skrankes inn. Sosiale medier er åpne rom, og dette bør man alltid ha i bakhodet. Det er kanskje det første stedet en potensiell arbeidsgiver leter- eller kanskje der han finner den perfekte kandidat selv uten å lete. Noe mange ser som utfordrende er faren for å viske ut skillet mellom en profesjonell og en privat rolle, og å aldri ha helt fri, alltid være tilgjengelig. Det er en utfordring, samtidig som den digitale tidsalderen vi lever i- i stadig høyere grad forventer et svakere skille mellom yrkesrolle og person.

Vi må nok bare innse at sosiale medier ikke lenger er kun et sosialt samlingssted der man ukritisk kan utfolde seg, plattformene er også et viktig redskap for både private og offentlige virksomheter.

 

 VISSTE DU AT:

Av de statlige virksomhetene som svarte at de hadde tatt i bruk sosiale medier var:

  • 28% enige i at «Det ville være enklere å bruke sosiale medier hvis det fantes felles retningslinjer for offentlige virksomheter»
  • 24% enige i at «Bruk av sosiale medier bidrar til at vi når viktige grupper som vi ellers ikke når»
  • 21% enige i at «Det er enkelt å vurdere hvordan å ordlegge seg for å nå fram til brukerne når vi kommuniserer med dem via sosiale medier»

(Tall fra Difis undersøkelse om brukerretting og brukermedvirkning i statlige virksomheter i sentralforvaltningen, mai 2010)

Kilde: http://www.difi.no/sosiale-medier/veileder-i-sosiale-medier