Sosiale medier som politisk verktøy

Etter tragedien på Utøya sommeren 2011 spådde man rekordhøy valgdeltakelse. Allikevel var det kun 62,5 prosent av de stemmeberettigede som avga sin stemme det samme året. Dette leder meg direkte til innleggets problemstilling: Hvordan kan man få demokratiet til å fungere bedre, skape engasjement og valgdeltakelse ved hjelp av sosiale medier?

Det er ikke et enkelt spørsmål å besvare da man ikke vet hvorfor mange unnlater å engasjere seg. I alle fall ikke nok til å stemme. Det kan handle om lokalpolitiske forhold, private eller kanskje manglende kunnskap i deler av befolkningen.

I forhold til sistnevnte utfordring, kan kanskje sosiale medier egne seg svært godt. Ny informasjons- og kommunikasjonsteknologi kan brukes til spre et budskap, samle mennesker, informere, engasjere og kanskje til og med sanke stemmer om man opptrer hensiktsmessig og velger riktig kommunikasjonskanal i forhold til målgruppen man ønsker å nå. Dette er en del av det hurtig fremvoksende e-demokratiet som viser til bruken av ny informasjons- og kommunikasjonsteknologi for å styrke det politiske demokratiet. Idealet er at nye medier kan øke folkets deltagelse i demokratisk kommunikasjon. (http://www.forskning.no/artikler/2010/mai/250094)

Hva handler valgkampen egentlig om og hvordan kan den vinnes? Som markedsfører vil jeg jo si at ren markedsstrategisk planlegging vil fungere like godt i valgkampen som ved salg av et produkt eller en tjeneste. Hva gjør konkurrentene? Hvordan kan vi skape entusiasme og konkurransefortrinn?  Hvordan kan vi posisjonere oss? Hva er velgerne egentlig opptatt av?

I tradisjonelle medier påvirkes man av informasjonen som fremgår gjennom tv-sendinger og via trykt valgkampmateriell, men selv er man passiv mottaker. Gjennom sosiale medier påvirkes man av selvvalgte organisasjoner, grupper, partier, venner og familie- man deler kunnskap og dialoger- Toveiskommunikasjonen som her oppstår skaper kanskje et sterkere engasjement enn om man er passiv mottaker?

Landet vårt, fylkene og ikke minst kommunene blir stadig mer virtuelle. Dette påvirker politisk-demokratiske arenaer, arbeidsplasser og lokalsamfunn på en måte vi for få år siden ikke kunne forestille oss. Nå er det opp til hver og en av oss å finne ut av hvordan vi kan nyttiggjøre oss av disse brobyggende verktøyene som nå er tilgjengelige for oss alle.

De ti kommunene med dårligst fremmøte i 2011:

Lebesby, Finnmark, 53,2 prosent

Moskenes, Nordland, 53,6 prosent

Nærøy, Nord-Trøndelag, 55,4 prosent

Hammerfest, Finnmark, 55,4 prosent

Sarpsborg, Østfold, 55,9 prosent

Kongsvinger, Hedmark, 56,1 prosent

Sel, Oppland, 56,3 prosent

Åsnes, Hedmark, 56,6 prosent

Grue, Hedmark, 56,8 prosent

Ålesund, Møre og Romsdal, 57,0 prosent

De tre kommunene med best fremmøte:

Fedje, Hordaland, 86,4 prosent

Røyrvik, Nord-Trøndelag, 81,3 prosent

Kvitsøy, Rogaland, 80.7 prosent

(Kilde: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/valg-2011/artikkel.php?artid=10098839)

Image

(http://www.tns-gallup.no/?did=9088157)

Statistikk viser at bruk av sosiale medier ved forrige stortingsvalg hadde relativt liten betyding for valget. Tror du det vil se annerledes ut i 2013?

Sosiale medier og identitetsdannelse

Vi har alle mange roller avhengig av hvor vi er og hvem vi er sammen med. Vi er medarbeidere, ledere, barn, foreldre, søsken, kjærester, politikere, samarbeidspartnere og så mye, mye mer. I sosiale medier kombineres alle rollene, man er en person med ulike roller avhengig av hvem mottakeren er. Ressurser synliggjøres og den uformelle, spontane kommunikasjonen foregår på godt og vondt.

Jeg tror man som privatperson alltid vil assosieres med sitt yrke- og at det i utgangspunktet er positivt. Utfordringene oppstår ofte andre veien- når en medarbeider kommer med kontroversielle ytringer, skaper rom for misforståelser eller opptrer illojalt ovenfor sin arbeidsgiver i sosiale medier.

Mange bedrifter vet at skillet mellom privatrollen og profesjonsrollen i sosiale medier kan utnyttes. Organisasjoner trenger personlige representanter og å tilføre et ansikt og dermed personifisere bedriften/merket er noe mange gjør. Man ser også at bedrifter som opptrer i sosiale medier ofte personifiserer tjenester på godt og vond.

En økende trend i arbeidslivet er at mange bedrifter identifiserer nye medarbeidere gjennom nettverk og sosiale medier.

Image

Men man bør sette en grense for hvor langt inn i den private sfære man skal gå, selv om grensene mellom jobb og privatliv stadig skrankes inn. Sosiale medier er åpne rom, og dette bør man alltid ha i bakhodet. Det er kanskje det første stedet en potensiell arbeidsgiver leter- eller kanskje der han finner den perfekte kandidat selv uten å lete. Noe mange ser som utfordrende er faren for å viske ut skillet mellom en profesjonell og en privat rolle, og å aldri ha helt fri, alltid være tilgjengelig. Det er en utfordring, samtidig som den digitale tidsalderen vi lever i- i stadig høyere grad forventer et svakere skille mellom yrkesrolle og person.

Vi må nok bare innse at sosiale medier ikke lenger er kun et sosialt samlingssted der man ukritisk kan utfolde seg, plattformene er også et viktig redskap for både private og offentlige virksomheter.

 

 VISSTE DU AT:

Av de statlige virksomhetene som svarte at de hadde tatt i bruk sosiale medier var:

  • 28% enige i at «Det ville være enklere å bruke sosiale medier hvis det fantes felles retningslinjer for offentlige virksomheter»
  • 24% enige i at «Bruk av sosiale medier bidrar til at vi når viktige grupper som vi ellers ikke når»
  • 21% enige i at «Det er enkelt å vurdere hvordan å ordlegge seg for å nå fram til brukerne når vi kommuniserer med dem via sosiale medier»

(Tall fra Difis undersøkelse om brukerretting og brukermedvirkning i statlige virksomheter i sentralforvaltningen, mai 2010)

Kilde: http://www.difi.no/sosiale-medier/veileder-i-sosiale-medier

Sosiale medier- hvem når vi og hvem stenges ute?

Når man starter med noe nytt, som for eksempel kundebehandling i nettskyen når man mange, men også noen stenges ute. I forbindelse med skriverier av blogginnlegg til denne bloggen var jeg inne på www.seniornett.no og fikk nok en gang bevis for at slett ikke alle er særlig komfortable med bruk av digitale verktøy. Det mange tar som en selvfølge kan være svært utfordrende, særlig for generasjonene over oss. Hvordan man kan ta ut penger i en nettbank var blant utfordringene de eldre møtte. Seniornett Norge er et flott initiativ, det er en ideell forening som arbeider for at seniorer (55+) skal delta aktivt i informasjonssamfunnet. Seniornett har som mål at alle seniorer i Norge skal være, eller få mulighet til å være fortrolige med moderne informasjonsteknologi(http://no.wikipedia.org/wiki/Seniornett_Norge).

Kontrasten er stor mellom den utålmodige generasjon Z- de som er født mellom 1990 og år 2000+, (de som ikke tror på personlige møter og som tar internett for gitt) og den svært så tålmodige eldregenerasjonen som blir redde bare de tenker på å måtte bruke en pc. I senere tid har eldre vennlige pc`er blitt utviklet med tanke på sistnevnte generasjon(http://coventure.no/sider/tekst.asp?side=258), men er eldrevennlige datamaskiner nok?

Min 80 år gamle bestemor har arbeidet foran en pc «bestandig», men allikevel ønsker hun ikke å være til stede i sosiale medier. Det er rett og slett alt for skummelt.

Det er ingen overraskelse at unge og yngre voksne er de mest aktive brukerne av sosiale medier. Statistikken viser at under halvparten av de mellom 67 og 79 år bruker internett en gjennomsnittsdag(Norsk Mediebarometer 2010). Det ligger en stor utfordring i få med de eldste når offentlig sektor i økende grad tar i bruk sosiale medier.

Alt går fortere enn før, alt er mer gjennomsiktig og åpent- på godt og vondt. Den grunnleggende skepsisen mange eldre har handler kanskje like mye om dette som om å forstå hvordan man kan bruke tjenestene- som nettbank, chatte-kanaler og elektroniske verktøy?

Jeg forstår de eldstes skepsis og beundrer arbeidet Seniornett gjør så mye at jeg vurderer å melde meg som frivillig selv. Hvis man klarer å vise at det gamle veggkonseptet med post it lapper fortsatt er veggposter i en ny innpakning. At en diskusjon er like relevant og enkel på Facebook som i en avis så vil man kanskje se at kunnskap kan endre holdninger.

Personlig tror jeg at sosiale medier som kommunikasjonskanal mot innbyggerne er en god ide. Likeså et målrettet budskap formidlet gjennom ulike kanaler tilpasset hensikt og målgruppe.

Det er ingen lett jobb å skape nye gode løsninger som fungerer for alle, men med initiativ, handlekraft, kreativitet og fokus på opplæring kan man skape en spennende og ny kommunikasjonsstrategi der i alle fall de fleste kan nås. Tror jeg….

Enterprise 2.0

Gjennom ulike kurs i regi av NTNU og professor ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap- Arne Krokan(http://arnek.wordpress.com/) har jeg fått et innblikk i hvordan sosiale nettverk og tjenester kan brukes på en hensiktsmessig måte. Flere av mine nåværende og tidligere medstudenter har arbeidet med problemstillinger knyttet til bruk av sosiale medier, som Yammer- med hensikt å dele kunnskap intern. I flere organisasjoner er mikroblogger innført med hell. For å oppnå en hensiktsmessig effekt er man avhengig av en kritisk masse brukere som tar del i kommunikasjonen slik at flyt i kommunikasjonskanalen oppstår.

Sosiale medier og ny teknologi kan styrke og forbedre organisasjonen og dens forretningsmessige utfordringer. I Enterprise 2.0, omtaler Andrew McAfee de muligheter og utfordringer som ligger foran oss hva angår både behov for nye måter å tenke på og ikke minst behovet for nye forretningsmodeller (http://andrewmcafee.org/enterprise-20-book-and-blurbs/). I likhet med McAfee er Arne Krokan lidenskapelig opptatt av mulighetene nyere teknologi skaper for organisasjonen og menneskene. Gjennom sine forelesninger er han med på å endre sine studenters måte å se ting på. Han viser frem en verden av muligheter som fører til at man minutt for minutt forstår mer og mer av hvor lite innsikt man faktisk har i mulighetene som finnes der ute….men så kommer man hjem- får tid til å la det synke inn og da slår lyset seg på, det samme lyset som fører til at man foretar en endring i måten å gjøre ting på.

Så er spørsmålet hvordan kan sosiale medier utnyttes for å dele kunnskap innad i organisasjonen? En forutsetning for å lykkes er at forholdene legges til rette og at ledelsen baner vei for en kultur der deling og bruk av sosiale medier prioriteres. For å få til dette er kanskje opplæring og en lav terskel i forhold til brukergrensesnitt en forutsetning? Eksperter og interesserte utveksler stadig nye ideer og erfaringer- alt for å bedre morgendagens løsninger.

I dag handler mye om hvordan man som bedrift kan mestre utviklingen fra et tradisjonelt til en stadig mer digitalisert virksomhet.
Vi er i begynnelsen av å omforme arbeidsmetoder og ledelse av disse. Man bør ha i bakhodet at ansatte skal kunne beherske denne overgangen, både de som er 20 og de som er 60.

Enterprise 2.0 fremmer den kollektive intelligensen og skaper konkurransefortrinn som økt innovasjon, effektivitet og tilgjengelighet. Fremtiden krever samarbeid og mulighetene knyttet til å være mange.

Enterprise 1.0 Enterprise 2.0
HierarchyFriction

Bureaucracy

Inflexibility

IT-driven technology / Lack of user control

Top down

Centralized

Teams are in one building / one time zone

Silos and boundaries

Need to know

Information systems are structured and dictated

Taxonomies

Overly complex

Closed/ proprietary standards

Scheduled

Long time-to-market cycles

Flat OrganizationEase of Organization Flow

Agility

Flexibility

User-driven technology

Bottom up

Distributed

Teams are global

Fuzzy boundaries, open borders

Transparency

Information systems are emergent

Folksonomies

Simple

Open

On Demand

Short time-to-market cycles

Kilde: http://www.e2conf.com/about/what-is-enterprise2.0.php

Deling- et sted å begynne?

Delingskulturen er et ungt fenomen som har gjort kollektive samhandlingsprosesser enklere. I offentlig sektor kan åpenheten deling medfører kanskje virke skremmende, men den kan også føre til at man skaper(og samskaper)bedre innhold og tjenester.

I 2009 innledet Heidi Grande Røys den årlige GoOpen-konferansen med en oppfordring til offentlig sektor. Budskapet var viktigheten av å ta del i den stadig voksende delingskulturen.(http://www.tu.no/it/2009/04/16/–vi-skal-ha-en-delingskultur)

Offentlig sektor er en nøkkelsektor som berører alles liv på ulike tidspunkt og ulike måter. Som brukere vil vi vel alle ønske et så optimalt system som mulig, et man kanskje bare kan oppnå gjennom samhandling på tvers av grenser? Om vi ikke velger det nå, vil vi kanskje drives til det på sikt?

Grande Røys snakket i sin tale om hvordan offentlig sektor har investert i de samme komponentene uten å en gang vurdere om man kunne forenkle eller forbedre ved å dele det man allerede har. Oppløftende var det at hun da ville legge til rette for en delingskultur der man lærer av hverandre. Har man oppnådd dette tre år etter?

Deling har ført til samhandling som har ført til innovasjon i flere deler av offentlig sektor. Allikevel ligger kanskje tyngden av dette arbeidet i interne prosesser. Jeg tror, eller mener ganske sterkt- at deling, samhandling og åpning av grenser utover kan løse noe enda mer prekært- nemlig situasjonen de mest utsatte gruppene i samfunnet befinner seg i. Jeg tror det er her man virkelig bør prioritere innovasjonsarbeid enda mer enn hva man har gjort.

Verden rundt oss endres. Vi har beveget oss inn i en ny hverdag, en digital tidsalder. Et landskap som skaper nye normer og regler. Mange ledere prøver desperat å dempe bruk av sosiale medier på arbeidsplassen samtidig som de forundret bevitner en eksplosjon av brukere som er i ferd med å endre sin måte å kommunisere på. Også på arbeidsplassen.

Jeg tror det er viktig at ledere, også i offentlig sektor tar dette på alvor og heller omfavner dette nye og ser på mulighetene det kan skape. Bruken kan ikke stoppes, så man kan like godt ta del i den og se på mulighetene som finnes i å være mange.

Når alt kommer til alt klarer vi oss ikke alene og alle møter vi de samme utfordringene gjennom livet. Kanskje er det på tide å rive ned barrierene og dele av kunnskapen vi har?

Har man vilje til å dele av sin tid, kunnskap og innsikt vil man til gjengjeld ikke nødvendigvis få kroner og øre umiddelbart, men ære, oppmerksomhet og et bedre produkt eller tjeneste. Samhandling på tvers av grenser kan skape løsninger man kanskje ikke en gang hadde tenkt mulig og sosiale medier kan forenkle og effektivisere denne prosessen

Mange vil kanskje påpeke risikoen det å dele innebærer, særlig på tvers av offentlig og privat sektor. Allikevel tror jeg at deling av offentlige data kan medføre positive effekter i form av nye og kreative løsninger på kjente utfordringer. Kanskje kan man opprette kommunikasjonsplattformer på tvers av organisasjoner og samfunnslag: åpne for det nye, lære av de yngre, de eldre, av ildsjeler som av akademikere? Åpenhet kan føre til en bredere innsikt som kan styrke allmenhetens tillitt til offentlig sektor og føre til fruktbare løsninger på sikt.

Kanskje er nettopp det å dele et sted å begynne? Kanskje er sosiale medier kanalen vi bør bruke- der vi når flest? Vi vil jo alle at landet vårt skal bli et enda bedre sted å leve, særlig for de svakeste blant oss….

Når alt kommer til alt, har vi alle et felles ansvar. Ressursene er begrenset- og jeg tror delingskulturen kan redusere kapasitetsproblemene mange organisasjoner møter, samtidig som nettverkstenking kan føre oss til nye og bedre løsninger…….