The human cloud

Det er spennende å bevitne hvordan nye og smartere løsninger får stadig sterkere fotfeste. Det kommer kanskje til å skje større endringer i hvordan vi lever livene våre de neste 5 årene enn hva det har gjort de foregående 50. For meg(som er i en relativt tidlig fase i mitt yrkesaktive liv), er måten å jobbe, lære og samhandle på særlig relevant, allikevel er jeg kritisk til hvordan tilsynelatende «alt» skal effektiviseres og sentraliseres. Hvor blir det av menneskene, og for ikke å snakke om arbeidsplassene? Hvis man retter blikket mot Europa, ser man et skrikende og akutt behov for arbeidsplasser.

For selvstendige kunnskapsarbeidere ser det imidlertid ut til at utviklingen går i en annen, mer positiv retning. For ikke så lenge siden leste jeg en artikkel i Dagens Næringsliv, den handlet om den såkalte menneskeskyen eller «the human cloud» (http://www.dn.no/talent/article2323970.ece). For å kort oppsummere, handler det om internettbaserte plattformer som formidler nettopp kunnskapsarbeidere. Hvem du kjenner og hvor du bor har ikke noen betydning i skyen. Det eneste som betyr noe er hvor god du er. Endelig! Det kan synes at det hurtig fremvoksende nettsamfunnet skaper like muligheter på tross av sosial tilhørighet- en fantastisk utvikling!

Dersom denne typen formidling er næringslivets fremtid, vil det kreve at yrkesaktive kunnskapsarbeidere mestrer freelance som arbeidsform. Det krever en enorm evne til å arbeide selvstendig, men muligheten til å styre sin egen arbeidsdag gjør det er kanskje verdt det? Det er krevende, men på samme tid frigjørende. For å forberede og investere for fremtiden, kan implementering av MOOC som et supplement til tradisjonelle forelesninger kanskje være en løsning?

MOOC, eller massively open online classes handler om læring gjennom nettverksdanning, internettbaserte ressurser og deling av informasjon. Alt arbeidet man legger ned i et MOOC basert kurs, deles med alle, og man vil kunne motta tilbakemeldinger fra andre deltakere. Tanken er at jo mer du bidrar, jo mer vil du lære. 

Mennesker med svært ulik bakgrunn og ulike mål kan delta. Dette fører til at kurset vil kunne få en global stemme. På den annen side, kan et stort antall deltakere føre til forvirring. Man kan ikke få et forhold til over tusen deltakere og samtidig forholde seg til enorme mengder digitale dokumenter. Man må derfor sile ut støy. Det blir nesten som internett, man må lære seg å bruke det i den forstand at man må identifisere sitt behov og deretter velge sine favoritter.  

Man kan kanskje undres over hvorfor ikke alle kurs i høyere utdanning i Norge er tilgjengelige på denne måten?

Når jeg tygger litt på spørsmålet, finner jeg det jeg tror kan være blant utfordringene; Defineres man egentlig som student? Hva med de store forskjellene på kunnskapsnivå, vil noen bidra uten å få noe igjen? Aktivitetsnivå versus kvalitetsnivå? Hvordan premierer man kunnskapsdeling?

Dersom man legger denne typen undervisning inn som en del av et utdanningsprogram, vil det kanskje gjøre deltakerne mer engasjerte enn om det tilbys som et gratiskurs. Å spre kunnskap gratis er bra, men hvor er menneskene som søker kunnskap? Under utdanning? Selvfølgelig finnes det mange som ikke har muligheten til å gå på skole, men dersom et kurs er gratis og åpent for alle, vil kanskje innholdet føles å være av lavere verdi enn andre kurs? Vil det gi nok uttelling når alt kommer til alt?

Jeg har dette året rollen som Local President i den frivillige organisasjonen Junior Chamber International og er i ferd med å gjøre meg en svært interessant erfaring. I JCI tilbyr vi nærmest gratis opplæring og kvalifisering. Det er en ledertreningsorganisasjon med den hensikt å bedre samfunnet. Her vil medlemmene kunne skreddersy sin egen utvikling som leder og menneske, og det mot en medlemskontingent så lav at den i markedet ikke ville dekket et eneste av de 10-12 kursene vi tilbyr pr. år- Allikevel har noen vanskeligheter med å se verdien i dette. Ikke alle ønsker å lære, og de som ønsker det, er villige til å betale for det. Kan dette gjelde MOOC kurs også? Motivasjon, ønske, vilje og ikke minst skepsisen til hvilken verdi det faktisk gir dem?

Dersom man ikke har en personlig eller økonomisk forpliktelse til kurset vil engasjementet naturlig være lavere enn om det var en obligatorisk del av et utdanningsløp. Dersom det ikke finnes krav til- eller insentiver for å delta, er det lett å ikke gjøre det.

Antallet deltakere gjør det vanskelig å bli hørt, mange stemmer vil kanskje bli usynlige blant de sterkeste debattørene. Den ansiktsløse studenten må være dyktigere enn andre dersom han vil bli sett, derfor er kanskje ikke denne type læring noe for en usikker førsteårsstudent? For en selvstendig student eller kunnskapsarbeider vil MOOC kanskje fungere svært godt.

Personlig tror jeg at dersom tilbydere av denne tjenesten benytter tradisjonell markedstenkning og identifiserer en målgruppe med gode forutsetninger for å lykkes- vil det være et viktig bidrag til fremtidens utdanningsinstitusjoner og «the human cloud».

Gi kundene det de vil ha

.….eller vet vi egentlig hva kundene vil ha? Markedsundersøkelser, segmentering og nye analyseverktøy gjør det enklere å identifisere behovene som finnes i markedet. Annonsering blir rimeligere og mulighetene synes å være uante. Paradoksalt nok blir det allikevel stadig mer utfordrende for bedrifter å nå sine målgrupper. Dette har å gjøre med den voldsomme spredningen av nettrafikk slik teknologiprofessor Arne Krokan ved NTNU beskriver i sin blogg (http://arnek.wordpress.com/). Ikke alle leser vg.no eller ser på TV2, nei, vi finner våre favoritter og disse blir mer og mer spredt. Mulighetene er mange, og som kunder blir vi nødt til å velge våre favoritter slik at vi ikke blir sittende hele formiddagen og tråle gjennom alle nettaviser og uinteressante statusoppdateringer på Facebook. Vi blir mer og mer selektive og dermed vanskeligere å finne for de som skal markedsføre. Eller gjør vi egentlig det? Man har jo steder der «alle» kan nås. Som for eksempel Facebook.

Mange bedrifter utfører fortsatt sine oppgaver på gammelmåten. Avisene for eksempel. Den nye nettkulturen kan sies å være en disruptiv innovasjon i den forstand at den forstyrrer det eksisterende markedet. Mediebransjen er et veldig godt eksempel på dette. Mer effektive, rimeligere og kanskje bedre løsninger har inntatt markedet og dette skaper hodebry for de som skal selge de etablerte(og utdaterte?)produktene.

De nye teknologiske mulighetene har gjort meg ganske forvirret om dagen. Jeg har skrevet en liten bok som handler om å tenkt nytt…dog i en helt annen kontekst enn denne bloggens fokus. Forvirringen handler om strategivalg i forhold til utgivelse. Bør jeg velge den gamle, ikke lenger fullt så gode metoden? Neppe. Selvpublisering? Dersom jeg velger å gjøre alt selv, inkludert tradisjonell markedsføring og salg, vil dette kreve en enorm porsjon pågangsmot som neppe vil føre til suksess uansett.

Jeg forstår bokbransjens motvilje mot digitalisering. Jeg kjenner en irritasjon over at det som burde bli en vakker, liten bok med gullklisje(slik de brukte i trykkerikunstens glansdager) skal bli en digital og sårbar tjeneste. Målgruppen min bok er rettet mot kjøper digitale tjenester, de multitasker til og med, akkurat som meg. Problemet med dette er at e-bok lesing ikke er forenelig med multitasking. Kan det være at de egentlig ønsker seg noe annet? Jeg vet jo som nevnt at de finnes på Facebook, kanskje jeg skal spørre dem? Kanskje jeg skal spørre dem om hva de egentlig ønsker seg og gi dem nettopp det? Lettere sagt enn gjort? Trolig, men verdt et forsøk.

Når det kommer til å selge et produkt er nok ikke Facebook alene en god nok strategi. Mengden informasjon man som bruker mottar gjennom Facebook blir raskt silet ut med mindre den kommer fra noen man kjenner. Er det i dette løsningen ligger? «Mouth to mouth», anbefalinger, eller kanskje i en venns «like»? For å oppnå dette, må innholdet være godt, svært godt. For selv om den nye teknologien gir oss like muligheter, vil det fortsatt være de sterkeste som overlever på sikt.

At vi mennesker adopterer nye, mer effektive måter å gjøre ting på, vil alltid virke forstyrrende på eksisterende markeder. E-bøker er kanskje fremtiden, bokbransjen(og jeg) må godta dette.  I USA utvikler nå mediebransjen forretningsmodeller deres kolleger i Norge kanskje vil kjempe imot? Man må nok også her innse at innovasjon må til. Færre og færre kjøper aviser, man velger heller å lese om det man selv ønsker- og dette gjøres oftest på internett.

Drammens Tidende ser ut til å ha skjønt det.  De går i dialog med nettbrukerne. Det hele begynte med et kuldekart som sa noe om hvor det var kaldest. Farlige skoleveier ble avdekket, noe som førte til flere hundre bidrag fra leserne. Drammens tidende stoppet ikke der, de fulgte også sakene opp. Veldig bra, Drammens Tidende! Det eneste jeg(og mange med meg) undres over er: hvordan kan man tjene penger når det meste på internett synes å være gratis?

For å belyse dette ytterligere vil jeg avslutte innlegget med å sitere professor Arne Krokans råd til Dagbladet(http://arnek.wordpress.com/2010/02/12/takk-for-alt-dagbladet-rip/)

«Folk er interessert i Knausgård, de vil diskutere med anmelder og gjerne også med Knausgård. Lag en allianse med forlagene, lag et community for dem som bryr seg og selg bøkene gjennom egen bokhandel. Sørg for at jeg kan klikke meg rett inn og se filmen dere anmelder. Bruk oppmerksomheten dere har til å tilby andre tjenester jeg faktisk har bruk for».

Ja, han har kanskje rett? Samarbeid og tilleggstjenester er kanskje løsningen som vil gjøre lesernes liv litt enklere, og et enklere- og dermed bedre liv er vel det vi alle vil ha?

Zuckerbergs lov

Mark Zuckerberg, grunnlegger av Facebook, har opplevd en ufattelig vekst siden firmaets oppstart 4. februar 2004. Den 27 år(!) unge Zuckerberg uttaler at han forventer ytterligere vekst- blant annet fordi brukerne raskt vil komme til å doble informasjonen som legges ut på nett(http://www.technologyreview.com/article/39321/?p1=A1). Dersom hans forutsigelser viser seg riktige, vil kanskje Facebook oppnå en enda brattere vekstkurve enn tidligere(dersom mulig??). Forklaringen er at jo mer informasjon brukerne legger ut, desto mer effektivt og målrettet vil bedrifter kunne markedsføre seg via Facebook. Desto større digitalt nettverk man har, desto større vil nettverkseffektene kunne bli.

Etter å ha lest litt om fenomenet «nettverkseffekter» bet jeg meg merke i at det hadde mange likhetstrekk med stordriftsfordeler. Etter å ha bløtlagt hodet en stund, fant jeg en forklaring som jeg der og da synes var ganske god. En nettverkseffekt oppstår i markedet i motsetning til en stordriftsfordel som oppstår i produksjonen.

Nettverkseffekter gjør svært bratte vekstkurver mulig, samtidig som åpenheten dette krever, kan gjøre at strategien slår feil ut. Verdien av et nettverk vil øke kvadratisk med hvert eneste nye nettverksmedlem. «The Law of Online Sharing» eller «Zuckerbergs lov» sier noe om dette, den viser en hurtigvoksende kurve som skal være matematisk utregnet ved hjelp av Facebooks innsideinformasjon.

Dersom en bedrift skal lykkes ved å satse på bruk av sosiale medier, er graden av interaksjon for å skape et suksessfullt nettverk avgjørende. Positiv kommunikasjonen mellom medlemmene i nettverket kan være svært verdifull, faren er at en slik strategi også kan slå galt ut. Dersom en kunde er misfornøyd, vil dette fort kunne skape negative ringvirkninger. Som eksempel vil jeg nevne McDonalds` ganske nylige Twitter kampanje. Hensikten var å få frem «feel good» historier fra leverandørene, men resultatet ble ikke som planlagt. Kundene tok over kommunikasjonen og valgte heller å dele de negative opplevelsene de hadde hatt med hamburgerkjeden. Kundene twittret engasjert om hvordan de heller ville spise sin egen avføring enn restaurantens mat.

Sosiale medier er arenaer som er åpne for alle, og man kan risikere å oppnå en motsatt effekt i en markedskampanje slik altså McDonalds gjorde. På den annen side bør en bedrift velge sin strategi med omhu. McDonalds har mange motstandere, og dette burde kanskje vært hensyntatt ved valg av strategi?

Personlig tror jeg det vil være flere positive enn negative effekter for en bedrift å være tilstede i nettsamfunnet. Eksempelvis kan man oppnå betalingsvillighet i flere markeder. Dette oppstår som følge av at to brukergrupper gir hverandre nettverksfordeler. En interessant strategi knyttet til dette kalles «freemium”. Det handler om at en brukergruppe kan bruke en annens plattform gratis mot å tiltrekke seg nye brukergrupper.

En annen mulighet man har, er å skape en såkalt «lock in effect». Det har blant annet Apple gjort ved å låse sine kunder til itunes. Dette har vist seg å være lønnsomt for bedriften på kort sikt, på den annen side har de fått mange motstandere som følge av dette. Tiden vil vise hva langtidseffektene vil være.

En bedrift kan ikke unngå de sosiale mediene. Ikke bare er det enkelt å nå massene, men gode webanalyser vil kunne tilføre bedriften verdifull informasjon på en effektiv og rimelig måte. Trender viser at bedrifter som bygger forretningsmodeller som legger til rette for at produktet eller tjenestens nytte øker i takt med antall brukere/kunder, oppnår hurtig vekst.

Jeg leste en kritikk mot artikkelen om Zuckerbergs lov. Vedkommende mente Facebook var lite nyttig, og mer et digitalt lunsjrom enn noe som ga verdi. – Sett fra en bedrifts side vil det kanskje for mange forbrukere være nettopp på lunchrommet kjøpsavgjørelsen tas? Hva er vel mer verdifullt for en bedrift enn en arena der «alle» er tilgjengelige? Der man selv kan være til stede med sin kundeservice, slik Telenor har gjort? Mange bedrifter vil nok bli overrasket over det store potensialet som finnes i en «like»?

De sosiale nettverkenes muligheter til å dele og motta informasjon gjør organisasjonene mer åpne og nettverksbygging mer lønnsomt enn det noen gang har vært. Denne utviklingen åpner dører for små bedrifter med store ambisjoner i vårt lille land.

En ny era for bokbransjen?

I dag leste jeg Arne Krokans særdeles aktuelle innlegg «Den nye forfatterøkonomien» (http://arnek.wordpress.com/2011/10/10/623/).  Her tar han for seg bokbransjens vanskelige vei inn i den digitale verden. Hvordan man må tenke nytt for å klare denne overgangen. Etter å ha søkt litt på nettet, merker jeg meg, litt bekymret, at nytenkning ikke nødvendigvis er bransjens entydige svar på utfordringen den har fått.

Dagens bøker, magasiner og aviser er i ferd med å bli digitale tjenester mer enn fysiske produkter. Dette krever at forretningsmodeller må endres og tilpasses den digitale økonomiens forretningslogikk, skriver Krokan. Overgangen kan ikke lenger unngås. Jeg må, litt vemodig, si meg enig i hans resonnement.

Vemodigheten handler om et antatt fremtidig savn. Følelsen av å holde en bok, lukten av papir, lyden av å bla gjennom den, ja, den tradisjonelle opplevelsen av å lese vil kanskje forsvinne når nye, mer moderne opplevelser krever sin plass. For det vil de kanskje gjøre?

Kundene ønsker seg opplevelser og underholdning. De må engasjeres. Selv tror jeg den oppvoksende generasjon kan bli engasjerte av involvering. De skaper selv åpne arenaer med plass til kommunikasjon. Slik Krokan beskriver, blir tjenester eller produkter som ivaretar det sosiale aspektet ofte godt mottatt. Buzz og Singstar er eksempler på involveringsprodukter man har lykkes med.

En av bokbransjens utfordringer ligger i om, og eventuelt hvordan de kan gjøre litteraturen mer engasjerende for en kravstor målgruppe. På den annen side vil ikke alle ønske seg de helt store interaktive opplevelsene rundt en bok. De vil kanskje bare lese den. Alles interesser må ivaretas, og det kan kanskje gjøres ved å finne ulike forretningsmodeller som dekker de ulike segmentene.

Krokan beskriver ulike former for modeller, inspirert av blant annet musikkindustrien. For å overleve må man ta betalt for noe, og spørsmålet er hva man skal ta betalt for i det hurtigvoksende digitale delingssamfunnet. Imidlertid er det slik at når en bok blir en digital tjeneste, vil grensekostnaden være nær null ved å levere et nytt eksemplar. Derfor vil selv et relativt lavt prisnivå kunne være lønnsomt.

For kunden vil det å orientere seg i markedet være en stor utfordring nå som enhver kan publisere sin egen bok med relativt enkle grep. Hva skje med kvaliteten på innholdet når det ikke lenger finnes et nåløye? Vil talentfulle forfattere være de som lykkes i det digitale markedet, eller vil de med best forretningssans og kommunikasjonsevner vinne konkurransen til slutt? Vil mange talentfulle forfattere falle av lasset når de ikke greier å opptre som sosiale agenter på en digital markedsplass?  

Det skrives at forfattere kanskje i høyere grad må være agenter i de nye forretningsmodellene, noe jeg ser en hel del utfordringer ved. Noen forfattere bør kanskje være innadvendte for å kunne grave seg dypt ned i verkene de skaper? Kanskje teamwork, opptredener og foredrag for å generere salg ikke er løsningen for alle som er flinke til å skrive? Kanskje kan en klønete opptreden ødelegge mer enn det kan skape?  

I Norge skjelver bokbransjen. USA`s største bokhandelkjede har allerede gått konkurs. Forelegger Ivar Tronsmo skriver om hvordan bransjen forsøker å bremse utviklingen(http://www.dagbladet.no/2012/01/06/kultur/debatt/litteratur/boklov/e-boker/19691162/ ). Han skriver om forslaget til en boklov med et mål; å ikke miste kontrollen over e-bok satsningen. Han avslutter med å stille spørsmålet om en lov med faste priser vil være den beste løsningen for forfattere og lesere.

Motspørsmålet vil da være, er dette mulig i praksis? Kanskje kan man bremse utviklingen noe, men hvor lenge vil man klare å holde igjen? Jeg tror man her må være proaktiv, innovativ og ha fokus på mulighetene i utviklingen i stede for å stå i veien for den.  

Om det innføres en slik lov i Norge, antar jeg det ikke tar særlig lang tid før kundene finner nye veier. Arne Krokan beskriver hvordan norske kunder kan kjøpe sanger via iTunes til lave, amerikanske priser ved å betale via internasjonale pengesystemer, som for eksempel PayPal. Internett er en verden uten grenser, globaliseringen og digitaliseringen har innhentet oss. En nasjonal lov vil ikke kunne stoppe en kultur som har kommet for å bli. Det ville være ufattelig trist om de harde pakkene i a5 format glimret med sitt fullstendige fravær under juletrærne mens bøkenes innhold kun levde videre på internett.  

Helt personlig ville jeg savnet dem- de ekte, gammeldagse bøkene innbundet på tradisjonelt vis, de jeg kan sette inn i mitt ekte, gammeldagse bokskap etter å ha nytt lyden av å bla, lukten av papir og følelsen av å lese.

Kanskje det skapes egne nisjeprodukter for sånne som meg i fremtiden: gammeldagse bøker, tradisjonelt innbundet- til skyhøye priser? Eller kanskje markedet regulerer seg selv, kanskje kundene vil ha bøkene, kanskje de er villige til å betale det det vil koste å legge en ekte bok under treet?

Et steg inn i den digitale verden

I dag poster jeg mitt aller første blogginnlegg vel innforstått med at det i 2012 er på høy tid å innta den digitale verden. Det var en kald januardag for ikke så lenge siden jeg ble overbevist:

Nysgjerrig og trøtt stilte jeg opp på første samling i kurset «Teknologiendring og samfunnsutvikling» på Rica Holberg Hotell. Arne Krokan, professor ved NTNU, hadde ikke snakket lenge før jeg begynte å ane at dette var stort. At betydningen av å forstå det digitale nettsamfunnet vil være direkte utslagsgivende i forhold til hvordan jeg vil lykkes med min planlagte gründervirksomhet. Det viste seg å være større muligheter der ute enn jeg kunne forestille meg. Dette på tross av at jeg kan forestille meg ganske mye, kreativ som jeg er.  

Man skal alltid fokusere på muligheter, mennesker som Richard Branson og Steve Jobs ville aldri oppnådd det de har gjort dersom de ikke var mulighetsfokuserte. I utgangspunktet er jo dette en god strategi, allikevel var det utfordringen med stor U som presset seg frem gjennom tankemylderet der jeg satt og studerte power point presentasjonen til Krokan: Hvordan kan man finne frem til de beste løsningene i et tilsynelatende kaos av teknologiske muligheter? Jeg begynner reisen med å opprette denne bloggen.

Verden i dag er konstant i endring, og samfunnets utvikling gjør at våre prosesser og adferd må endres dersom vi skal kunne henge med. Facebook endret verden i den forstand at deres inntreden endret kommunikasjonsprosessen mellom mennesker. I dag møtes man oftere i den digitale verden, enn i den virkelige. De som ikke er på facebook, vil i mange sammenhenger falle utenfor nettverk det ville være hensiktsmessig å tilhøre.

Forståelsen og bruken av det digitale nettsamfunnet vil kanskje være enda mer avgjørende i forhold til arbeidslivet. Målrettet hodejakt og rekruttering via nettsteder som linkedIn blir stadig mer utbredt. Selv om det norske arbeidsmarkedet utmerker seg med sin lave arbeidsledighet, vil opplæring og teknologisk forståelse, være avgjørende for videre vekst og utvikling.

Det henger tunge skyer over verdensøkonomien, og mange er redd globaliseringsprosessen vil sette jobbene deres i fare. Dersom man utnytter mulighetene som finnes i teknologien- vil internasjonalisering kunne sees som en enorm mulighet og ikke et hinder. Dersom man i tillegg endrer sine prosesser og har fokus på innovasjon, kan man oppnå store konkurransefortrinn.

Aldri før har evnen til å tilpasse seg vært mer verdifull, aldri før har dagens næringsliv hatt et så stort behov for innovasjoner. Innovasjon har i alle tider sprunget ut av kriser, når store aktører vakler, finner nye løsninger sin vei. Men alle løsninger er kanskje ikke like gode?

De senere årene har det kommet så mange teknologiske nyvinninger at man må spørre seg om alle faktisk er så nyttige at de har livets rett? Mange løsninger er kanskje ikke så gode som man skulle ønske de var? På den annen side har utviklingen fremmet nye forretningsmodeller som har gitt mange muligheter de aldri før ville tro var mulig. Jeg tenker da spesielt på deling over internett. Alt av musikk, bilder, dokumenter, ja- det meste, kan deles og dermed forenkle prosesser og kommunikasjon på godt og vondt.  

Dersom man ser på e-handelens enorme utvikling de senere år, ser man hvordan noen har oppnådd stor suksess ved å mestre teknologi og det digitale nettsamfunnet, mens andre har mislyktes fordi de rett og slett ikke greide å følge med. E-handelens aller største fortrinn er kanskje den enorme reduksjonen i transaksjonskostnader og de nesten ubegrensede mulighetene til å spre informasjon.

Allerede etter første forelesningsdag var jeg overbevist om at kurset til Arne Krokan vil endre min måte å jobbe på fremover. Så nå skal jeg stupe inn i skyen der tilsynelatende «alt» er tilgjengelig for å finne ut av hva som vil være mest nyttig for meg.