Når sosial teknologi blir et våpen

Den teknologiske utviklingen raser av sted på godt og vondt. I en webverden der vi alle kan påvirke og koble sammen informasjonsflyten oppstår ny problematikk. Både i form av rommet som åpnes for psykologisk kontroll blant de som mestrer cyber-kulturen, og konsekvensene som oppstår spontant når innhold hverken kan kontrolleres, reguleres eller rettes opp.

Vi er «alle» på sosiale medier og legger igjen fotspor på godt og vondt. Selv synes jeg det er et skremmende sted, ikke på grunn av mangelen på sensur, men fordi det ikke finnes noen nødutgang dersom skaden først har skjedd. Og like mye fordi sosiale medier er et sted der vi forsterkes av mennesker som tror på akkurat det samme som oss selv, og det dermed skapes en ubalansert ytringsfrihet der det uimotsagt kan rive i stykker de som står på utsiden.

For noen år siden ville jeg sagt det var fullstendig galskap å bli alvorlig provosert over en uskyldig uttalelse på twitter. Som da Adria Richards kommenterte en penisvits hun hadde overhørt på en konferanse for teknologiutviklere i Santa Clara. Dessverre førte kommentaren til at vitsemakeren, kalt Hank, fikk sparken på grunn av tweeten hennes. Adria som var introvert og sensitiv ante lite om marerittet som skulle utarte seg fordi hun overhørte og twitret en uheldig kommentar.

Adria ble først omtalt på et møtested for hackere og nett-troll;

«En far til tre har nå ikke lenger noen jobb på grunn av at en tåpelig vits han fortalte en venn ble overhørt av noen som har mer makt enn fornuft. La oss korsfeste denne fitta. Drep henne. Skjær ut livmoren hennes med en xacto-kniv.»

Ydmykelsesprosessen

For Adria hadde det så vidt begynt. På internett tok hovedheksejegerne straks kontroll og streifet hvileløst omkring etter informasjon som kunne brukes i ydmykelsesprosessen. Ivrig fulgte nett-trollene etter, og enhver overskridelse, feiluttalelse og desperate reaksjon ble til realiteter i trollenes øyne. For i «krigen mot feil» og i mangel på måtehold og kunnskap brøt de ned Adria Richards som i tillegg til å miste jobben, ble drapstruet og ydmyket daglig. Det toppet seg da hun mottok et bilde av en halshugget kvinne med teip over munnen. Hun følte så mye frykt at hun falt ned i desperasjon som igjen ga næring til historien hovedheksejegerne konstruert rundt henne. En historie bestående av uimotsagte «bevis» som pekte mot skyld. En historie der bekreftelsestendensen (som så ofte ligger til grunn for justismord) stadig fikk næring og ledet korstoget inn i en sammensatt ydmykelsesprosess skapt av nyttige idioter, skitne markedsføringsmetoder, velmenende mennesker som lar det gå for langt, mennesker med mer makt enn fornuft og de som simpelthen lar seg overbevise om at man beskytter en god sak.

Selve ydmykelsesprosessen er ganske lik den man så i gamledager. Man blir funnet skyldig av en dommer, man blir ilagt bøter og plassert i gapestokken. Man piskes hvorpå det i etterkant rapporteres om hvor mye sprelling som finner sted. Disse sprellene blir igjen nye «bevis» på offerets galskap og prosessen gjentas på nytt til offeret knuses og slutter å sprelle.

Å håndtere en slagmark

Det er problematisk at sosiale medier skaper en slagmark der mennesker ødelegges. Det er problematisk at det stadig dannes flere hackerallianser som begår grusomme overgrep mot enkeltmennesker. Det er problematisk at personvernutfordringer i sosiale medier ikke tas på større alvor.

Problemene har blitt diskutert siden facebooks inntog, men det finnes ingen enkel løsning. Kanskje bør helt vanlige mennesker så vel som organisasjoner læres opp i skadebegrensning? For å skylde på nett-trolling som fenomen er for lettvint når det finnes ekte navn der ute. Ekte mennesker som publiserer en klønete tweet, og som reagerer på andres. Men det må være greit, så lenge vi ikke gjør oss til redskap i en skadelig agenda som kaster skam for å dekke over sprekker mye verre enn en tweet.

Vi skaper alle vår egen bevissthet ved å fortelle oss selv historien om hvem vi tror vi er. Gjennom ydmykelsesprosesser og uthenging oppstår en konflikt mellom historien om oss selv og historien andre forsøker å skrive om oss. Og når et menneske holdes i jerngrep, og vises frem til offentlig skue og ethvert desperat sprell blir et nytt bevis, skapes en tredje historie. Og det er den som er mest knusende.

Adria, som i utgangspunktet ikke hadde gjort annet enn å publisere en klønete tweet, var overbevist om at det var Hanks egne handlinger som førte til at han fikk sparken. Men det var hun som ble et offer for prosessene som oppstod. Når en feil sår et frø i en hatgruppe kan dette få store konsekvenser. Men hvem skal sette en stopper når offeret ikke tør snakke? Når snøfnugg virvler i åpne og lukkede nettverk kanskje fordi snøfnugget aldri trenger å føle seg ansvarlig for skredet.

Men kan vi være tilskuere av at liv ødelegges? Så ubehagelig det enn måtte være, bør vi heve stemmen for de som henges ut. Ikke skape en verden der man tier fordi det er det enkleste å gjøre. Hva sitter vi igjen med da? Absurde floker og en påtent verden som deler ut straff som kommer til å påvirke resten av Adrias (og hennes likes) liv fordi man var del av et våpen man kanskje aldri forstod seg på?

Vi må alle gjøre opp med oss selv hvilken sak man vil tjene, men det er min alvorlige overbevisning at dersom man tillater hensynsløs råskap, kvinnehat og mobbing (i det man tror er den gode saks tjeneste), fremfor å snakke på vegne av de som lider, vil sosiale medier alltid være en gråsone der det uimotsagt blir et mektig våpen som river i stykker all anstendighet- og dermed tillater at en tweet ødelegger Adria Richards liv.

Kilde: Uthengt, Jon Ronson (2015)