Veien fra drøm til å lykkes som gründer starter i det øyeblikket man velger å akseptere utfordringene som følger med drømmen. Livet består av små og store valg, og mange bøker om emnet konkluderer med at man skal stole på magefølelsen og ikke være så redde for å feile. På mange måter tror jeg det er riktig- at om man er sann mot sin natur, vil man utvikles og bevege seg fremover uansett hvilke erfaringer valgene måtte medføre. Men det å starte bedrift føles for mange veldig personlig, og det er skummelt å ta de første stegene.
Et valg om å bli gründer vil ha mange konsekvenser både for nåtiden og senere i gründerens liv, og kanskje derfor er prosessen som leder opp til avgjørelsen lang for noen. For i sine vurderinger av fremtiden(som jo uansett vil være foranderlig), har mange gründerspirer en tendens til å søke, tolke og analysere begrensninger i så stor grad at de utsetter å ta faktiske skritt fremover. I DNgründer leser jeg om Camilla Stenberg som i 2006 utsatte gründerdrømmen i ni år av frykt for å feile. Det kan ha vært en dyrekjøpt erfaring, men ikke nødvendigvis, for som hun sier selv, de kritiske tilbakemeldingene hun fikk, brakk henne ikke, men formet og vekket «fighteren» som gjorde henne bedre rustet nå enn hva hun var tidligere(http://www.dn.no/grunder/2015/10/30/1757/Grnder/frykten-for–feile).
Det er naturlig å justere seg etter omgivelsenes tilbakemeldinger, men samtidig tror jeg at man som gründer(og innovatør) må være villig til å bli misforstått. Arbeider man med entreprenørskap(og innovasjon), kan det ta lang tid før omgivelsene forstår hva man forsøker å få til, men er visjonen godt forankret i skaperviljen, vil kanskje dette danne et godt grunnlag for en fremtidsrettet utvikling? Og for mange gründere vil kanskje det å avdekke hvilke mønstre man har latt styre sine tidligere valg være en mer hensiktsmessig strategi enn å vurdere en foranderlig fremtid som uansett formes av valgene man tar. For drømmer man om å tråkke nye stier må man aktivt drive endringer, bryte gamle mønstre og akseptere å bevege seg utenfor sin egen komfortsone).
Entreprenørskap- hva og hvorfor?
Ofte har jeg hørt utsagn om at entreprenørskap handler om selvrealisering og egoisme, men kunne ikke vært mer uenig. Jeg synes det er vanskelig å finne gode argumenter for hvorfor det er egoistisk, når man i visjon og funksjon bidrar til utvikling og nye arbeidsplasser gjennom å skape noe på områder der man kan gi det beste av seg selv.«Hvis drivkraften er at du vil bli rik eller egen sjef, vil du ikke lykkes», sa gründer og meteorolog Siri M. Kalvig nylig til de cirka 220 deltakerne på gasellekonferansen i Stavanger, og jeg tror hun har rett.
Riktignok har vi de siste årene sett eksempler på gründere som har ført et prangende liv etter å ha tjent seg rike på sine ideér, men for de fleste handler entreprenørskap verken om egoisme eller et ønske om bedriftsøkonomisk lønnsomhet alene. Personlighet, livserfaringer og motivasjon griper inn i alle sider ved ens liv, og noen ganger ligger det historier bak gründerne som forklarer hvorfor de tar på seg en risiko de færreste ville tatt. For andre handler entreprenørskap like mye om å utnytte kunnskap og et kreativt potensiale for å oppfylle dyptliggende ønsker om å være tro mot seg selv og sin natur, ikke av egosentriske behov, men for å bidra til å skape noe større enn seg selv. Og i likhet med kunstnere og musikere, har også mange gründere en skaperkraft og kreativitet som skiller dem fra andre. Grunnlegger av Flow-teorien, Mihaly Csikszentmihalyi, sier om kreative mennesker:
“If there is one word that makes creative people different from others, it is the word complexity. Instead of being an individual, they are a multitude. Like the color white that includes all colors, they tend to bring together the entire range of human possibilities within themselves. Creativity allows for paradox, light, shadow, inconsistency, even chaos –and creative people experience both extremes with equal intensity.”
Skal det bli enklere å lykkes som gründer?
I Norge har det lenge vært litt for beleilig å fortsette å gå velgåtte veier som foreldre, ledere og andre forbilder har tråkket før, og litt for vanskelig å satse på drømmene sine, kanskje fordi alt for få har heiet frem det som er annerledes? Ulempene(i tillegg til at det strider mot gründernes autentiske selv), er at denne kulturen lenge har frarøvet samfunnet mange kreative hoder i en tid man trolig vil se tilbake på som retningsgivende for den langsiktige bærekraftige utviklingen man ønsker og trenger.
Det 21. århundre vil trolig bli et veiskille som vil kreve helt nye måter å tenke på. For noe har endret seg. Anita Krohn Traaseth(administrerende direktør i innovasjon Norge) blogger om endringene i DNgründer, om hvordan vi nylig våknet til halverte oljepriser, en global klimakrise og økt arbeidsledighet(http://www.dn.no/grunder/2015/10/29/1408/Grnderblogg/nr-den-kriselse-nordmannen-vkner).
Den østerrikske økonomen Joseph Schumpeter mente at kriser er naturlige og fører til såkalt kreativ destruksjon, en situasjon der lite levedyktige virksomheter rives ned og bedre bedrifter og samfunn vokser frem. For om man skal se noe positivt i kriser, er det at de kan virke samlende og gjøre oss mer mulighetsfokuserte. Og under Oslo Innovation Week lanserte regjeringen en gründerplan som skal sikre enklere tilgang til kapital, kompetanse og kultur.
-Så kanskje er tiden inne for flere gründerspirer å akseptere dagens utfordringer i streben etter å løse fremtidens? For vil man endre verden, må man begynne med seg selv- og kanskje er det færre hindringer og større rom enn tidligere for å være tro mot den man er, og kanskje derfor enklere for dagens- og morgendagens gründere å tråkke nye stier- med sikte på en bærekraftig fremtid.
remember the future 