Innovasjon på kulturentreprenørens premisser

Kulturnæringen lever ikke på de samme premissene som andre næringer, for kunsten har gjennom alle tider hatt et behov for å være fri. Dette er problematisk, kanskje spesielt i dagens markedssituasjon, fordi det ofte resulterer i at mange kunstutøvere lever i en evig etableringsfase. Og nettopp derfor er det relevant å diskutere om det finnes et rom mellom kunsten og det kommersielle der man kan innovere på kulturentreprenørens premisser.

Vi forbinder ofte livet som kunstutøver med et langtekkelig slit som tålmodig utføres i håp om et stort og lønnsomt gjennombrudd. Noen vil mene et eventuelt gjennombrudd i stor grad handler om hvor konkurransedyktig kunstutøveren er, forutsatt at vedkommende har et visst talent. Andre vil si at dersom kunstnere også må være entreprenører, risikerer vi at det skapes dårligere kunst.

Poenget er at det finnes mange utfordringer i kulturnæringen, som til tross for et stort rom for kreativitet, talent og skaperkraft allikevel befinner seg i en situasjon der lønnsomheten er lavere enn i norsk næringsliv for øvrig. Ikke sjelden årsaksforklares dette med kulturentreprenørenes manglende interesse for å drive forretningsvirksomhet.

Selv om det kan være lettvint å godta et logisk og enkelt svar, ser ut til å finnes interessante mønstre om man tar en nærmere titt. For studerer man likheter og ulikheter ved kunstutøvere og innovatører, finnes det interessante likhetstrekk det kan være nyttig å merke seg. I alle fall om man ønsker å løfte diskusjonen til utviklingen av en mer forretningsmessig (og bærekraftig) retning for kulturvirksomheter. For i praksis synes det at mange kunstutøvere og innovatører kan ha følgende fellestrekk:

• De ønsker å skape noe nytt og større enn seg selv- for så å formidle/omsette produktet/opplevelsen
• De deler en skapertrang og relaterte trekk som trolig vil være er en forutsetning for kreativitet
• De ”åpner og utforsker nye områder” gjennom kreativitet
• De er risikovillige og aksepterer å leve lenge på lave inntekter for å nå sine mål og visjoner
• De har ofte en velutviklet intuisjon, drives av indre motivasjon og definerer egne kvalitetskrav
• De skaper best under frihet og spillerom
• De er målrettede og resultatorienterte
• De engasjerer seg i aktiviteter som gjør at andre trolig vil oppfatte dem som eksentriske

For enkelte kreative/skapende mennesker handler det imidlertid ikke om skapertrangen er kunstnerisk eller entreprenøriell, for trangen til å skape synes å i seg selv være det mest sentrale.

Det er derfor relevant at Apple grunnlegger Steve Jobs var blant de første til å se det kommersielle potensialet i det grafiske brukergrensesnittet. Videre er det i lys av tematikken relevant at Jobs studerte kunst før han endte som ekstreminnovatør.

Det bør også nevnes at for verdens kanskje største nålevende innovatør (Elon Musk), er science-fiction litteratur en kraftig inspirasjonskilde. For Musk har en eksepsjonell evne til å gjøre sci-fi om til nåtidsrealitet. Og hans oppfinnelser og bidrag til klima og miljøvern ville ikke latt seg gjennomføre uten ekstrem kreativitet og evnen til å koble noe som ved første øyekast synes motstridene, sammen.

Denne form for ”skjæringspunkt-innovasjon” har altså vært avgjørende i teknologi, energi og miljøutvikling. Men kan lignende initiativ motsatt vei føre kulturnæringen steget videre? Kan innovatørene og entreprenørene inspirere, styrke og utvikle kulturnæringen gjennom sine evner til å mobilisere allianser og koble ulike ressurser sammen? Jeg tror svaret er ja- og mulighetsrommet stort. For kunst og kulturopplevelser er universelle, de snakker til følelsene og kan fungere både i harmoni- og i konflikt med omgivelsene.

Allikevel er bransjens utfordringer, kanskje særlig når det kommer til kommersialisering, større enn i andre næringer. Mulige årsaker kan være:

• Kunsten og kunstnerens selvdefinering er ofte vevd sammen, og mange aktører leverer svært personlige verker, og om de ikke har livets rett, vil det i større grad oppleves som et personlig nederlag
• En kulturentreprenørs største styrker blir også en akilleshæl i det han skal omsette kreativitet(og verdier som ikke kan måles i lønnsomhet), til økonomiske verdier
• Konflikten i at de bedriftsøkonomiske aspektene bidrar til å gjøre næringsvirksomheten større- og individet mindre.
• Kunst og kulturentreprenørene synes å være svært mottakelige for sanseinntrykk, som igjen medfører at de bruker lengre tid på utvikling og planleggingsfaser
• Kunstnerisk arbeid krever ofte et innadvendt fokus da mange kunstneriske arbeider skapes gjennom indre, subjektive opplevelser, som igjen er i konflikt med et utadvendt fokus som er nødvendig i en kommersialiseringsfase

Kulturnæringene lever ikke på de samme premissene som andre næringer, for kunsten har et behov for å være fri- og ikke nødvendigvis ha lønnsomhet som mål. Men om man går inn på det brede registeret av utfordringer bransjen og kunstutøverne møter, finner jeg ikke dette uproblematisk:

For det første fordi en skapende kunstners verker ofte lønner andre bedre enn kunstneren selv. For det andre fordi man som kunstner ofte lever i en slags evig etableringsfase. For det tredje fordi denne gruppen ofte ender som levebrødsentreprenører selv om de ved økt profesjonalisering av bransjen, kunne bli vekstentreprenører.

Det kan jo selvsagt være slik at de er lykkelige som små, men innerst inne vil nok mange ha et ønske om å bli store. Og mens vi drukner i kreativitet og kunnskap, mangler et fokus på- og en forståelsen av hvordan man kan sette den rette kunnskapen sammen med den rette kreativiteten på det rette tidspunktet slik at vi kan bevege norsk kulturnæring videre, skape flere norske merkevarer og nye utstillingsvinduer for våre kunstutøvere.