Bak de fleste suksesser finnes en historie om et menneske og supportsystemet rundt. Noen ganger finnes kun en historie om et enkeltindivids kamp- og seier over hindringer. Dette blogginnlegget handler om sistnevnte, om de som ble satt på prøve og seiret. Og aller viktigst, hva vi kan lære av dem.
For det er ikke alltid de privilegerte som åpner flest dører, noen ganger er det de som blir satt på prøve som viser vei og skaper løsninger som kan komme til å bety mye for mange. For ikke sjelden er gode løsninger utviklet av mennesker som til tross for handicap eller skjellsettende opplevelser, gjør mer enn hva man kan forvente av noen. Mary-Ann Oshaug er blant disse menneskene, hennes engasjement for overgrepsutsatte barn og unge gjorde at vi i Norge fikk øynene opp for et vanskelig og tabubelagt tema.(http://www.tb.no/nyheter/mary-ann-oshaug-fikk-rachel-grepp-prisen/s/5-76-164254)
I søken etter dyptliggende årsaker, er kanskje punktet man ikke lenger har noe valg interessant? Punktet man enten overgir seg, eller slipper løs alle redsler og gjør nederlag til inderlighet og engasjement. Og kanskje har Mary-Ann`s egen barndom som overgrepsutsatt hatt en frigjørende effekt?
For det kan være slik, at noen mennesker er i stand til å tenke utenfor boksen nettopp fordi den gikk i tusen knas før de fikk sjansen til å bevege seg inn i den. Og når oppveksten handler om å overleve, ja da er man kanskje villig til å ta risikoer andre ikke ville tatt?
Historier om skjev maktbalanse tillegges ofte stor oppmerksomhet. Det er noe interessant ved mennesker som kjemper mot undertrykkelse og handicap. Særlig når de i stede for å gi opp, endrer kampens premisser og viser oss at den sterkeste ikke alltid er sterkest, og den svake i stand til å åpne nye dører like foran øynene våre.
En studie av 700 berømte menneskers barndom, viser at et høyt antall av dem som oppnådde suksess, kompenserte for fysiske og/eller sosiale handicap og utfordringer(Cradles of eminence, Goertzel & Hansen, 2004). Dette er relevant fordi vi lever i et samfunn der man er opptatt av å skape vinnere, og i dette forsøket(hvor vi topper idrettslag og innfører strenge fraværsregler i skolen), ofte ekskluderer mange av de utfordrede barna fordi de ved første øyekast ligner en toer eller treer mer enn en vinner?
La oss derfor rette oppmerksomheten mot alle som går på tap etter tap fordi de nekter å innrette seg etter reglene. De som holdes tilbake fordi systemene ikke fanger verdien i nyansene. Kanskje kan man lære noe av deres kamper? Hva det å være underdog kan gjøre med et menneske. For deres historier angår oss. Vi kan lære noe av dem som sloss mot kjemper; mot handicap, overgrep og undertrykkelse. Og kanskje er det neste steget å utvikle verdier og holdninger for å kunne fange opp ressursene som finnes i det vonde.
I Helen Kellers kamp og seier over mørket, avspeiles mekanismene som oppstår hos mennesker som endrer kampens premisser. For den blinde, døve og stumme Helen Kellers mørke verden ble et sted hvor hun samlet krefter til å hjelpe lidelsesfeller. Hennes engasjement var heftig og personlig, selv beskrev hun det slik;
”Jeg har ennå ikke helt overvunnet stumheten. Jeg er redd stemmen ikke er særlig velklingende; men mine drømmer har kastet sitt skjær over dens stekkede vinger, og min kamp for å mestre den har styrket hver fiber i min kropp og gitt meg en dypere forståelse for menneskenes strev og alle deres skuffede forhåpninger.”
Historiene om mennesker som sloss mot «kjemper» blir bevart for ettertiden. Og jo dypere man søker å finne lærdom i deres strev, desto sterkere fundamenter kan man bygge. For innsikten mennesker som blir satt på prøve har, er kanskje like verdifull som evnen til verdisentrert lederskap og medmenneskelighet når fundamentet for nye ideer og bedre løsninger skal dannes?
remember the future 