Sosial innovasjon handler om å innovere for et bedre samfunn. Gjerne gjennom strukturelle endringer på tvers av næringsliv og organisasjoner. Og som så mange andre fremtidsrettede løsninger, begynner sosiale innovasjoner med oppdagelser som danner grunnlaget for systemendringer. Denne gangen har noe dypt menneskelig utfordret systemene. Behovet for en «kjærlighetsbærende» praksis i alt fra barnevern og flyktninghjelp til eldreomsorg blir stadig tydeligere.
For det finnes store hull i velferdssystemet. Delvis kan disse kanskje tilskrives manglende satsing på innovasjon i offentlig sektor. Vi vet at tradisjonelt fokusert tenkning rundt organisering av offentlige tjenester er gammeldags, og at mange endringer ikke foregår på nasjonalt plan, men tvinges frem lokalt i form av endrede handlinger innenfor gitte rammer som i utgangspunktet ikke gir rom for nære relasjoner i sosialt arbeid. Overdreven systemtankegang bidrar til å skape dette problemet, særlig i deler av offentlig sektor som ofte synes å stimulere til organisering som systematisk hemmer både sosial innovasjon og kjærlighetsbærende praksis, stikk i strid med tjenesteyternes visjoner og målsettinger.
Innovasjon kan både fremmes og hemmes gjennom strukturelle endringer, og et viktig spørsmål er hvordan man kan organisere den tjenesteytende delen av offentlig sektor på en måte som gir rom for følelsesmessig nærhet og kontinuitet. Problemstillinger knyttet til dette er blant annet at en slik satsing vil være kostnadskrevende og medfører utfordringer knyttet til nødvendigheten av risikotaking, som er en absolutt forutsetning for innovasjon- samtidig som man i et menneskeperspektiv ikke har råd til å feile. Et tiltak med relativt lav risiko kan være å i større grad implementere allerede utprøvde løsninger på nye områder. For eksempel kan instanser som arbeider med å forebygge kronisk traumatisering blant syriske flyktninger, lære av hvordan man koordinerte støtteapparatet 22. juli.
I de institusjonelle rammeverkene for tjenesteytende enheter er det ofte lite rom for fleksibilitet, og delvis derfor vil man ikke alltid møte utfordringer(som den økte flyktningstrømmen til Norge) på en god nok måte. For enkelte utfordringer krever mer enn hva som tilbys innenfor rammene. Riktignok er systemene utviklet og tilpasset behovene som skal dekkes, og således utføres oppgavene i mer eller mindre forutsigbare mønstre, men dette er ikke alltid nok i møtet med mennesker. For i møtet med mennesker, og kanskje særlig traumatiserte mennesker, bør kjærlighet, involvering og engasjement alltid være en del av den profesjonelle kompetansen. For hverken mennesker eller omgivelsene vi befinner oss i er matematiske algoritmer som beveger seg i jevne mønster, tvert imot.
Selv tror jeg sosial endring kan modelleres gjennom å utfordre overdreven systemtenking, og heller søke å utvikle fleksible organisasjoner skapt for å svare på livssituasjoner og erfaringer som bør møtes med kjærlighet. For det handler om sammenhengene, om tilpasningsdyktighet. Vi mennesker tilpasser oss hele tiden, men det er gjennom organisasjonene man kan tette de store hullene i velferdssystemet- og slik skape nye springbrett for både hjelpeapparatet og menneskene det skal ivareta.
remember the future 